Jeg kom tidlig hjem til kjæresten min og fant ham gråtende. Han tørket seg i ansiktet, sa at han var sliten, og spurte om jeg hadde spist. Selv da, mens jeg sto foran ham og så tårene, var han opptatt av hvordan jeg hadde det.
Vi har vært sammen i snart et år. Jeg er 22 og han er 23, og jeg har alltid syntes at han er uvanlig hensynsfull. Han har aldri hevet stemmen til meg. Hvis noe plager ham, virker det som han først tenker på hva det betyr for meg. Sine egne behov snakker han mindre om. Fram til i går kveld tenkte jeg mest at jeg hadde vært heldig.
Først holdt han fast på at det ikke var noe galt. Jeg ble redd, og så sint. Jeg hadde aldri sett ham gråte før. Jeg skjønte ikke hvorfor han prøvde å passe på meg i stedet for å fortelle hva som hadde skjedd. Jeg mente ikke å gi ham enda en ting å håndtere.
Til slutt sa han at han hadde opplevd meg som fjern i det siste. Jeg hadde hatt mye å gjøre i et par uker og brukt lengre tid på å svare på meldinger. For meg var det ikke noe mer enn det. Jeg hadde ikke forstått at han kunne oppfatte stillheten som et tegn på at jeg var på vei bort fra ham.
Jeg visste at han hadde hatt to kjærester før meg, men hadde ikke spurt særlig om dem. Nå fortalte han at den første hadde vært utro. Den andre hadde funnet en ny i løpet av to uker etter bruddet. De hadde vært sammen i ett år. Han hadde gått og lurt på om han skulle bli byttet ut igjen.
Han sa at det var vanskelig å åpne seg. Så ba han om unnskyldning for at fortiden hans påvirket forholdet vårt. Han fortalte om noe som gjorde vondt, og likevel var det han som sa unnskyld. Da jeg begynte å gråte, sa han at jeg ikke skulle klandre meg selv.
Jeg tenker stadig på alle de små tingene han husker at jeg ikke liker. Jeg har tatt det som et tegn på at han er glad i meg, og det kan det godt være. Nå lurer jeg også på hvor ofte han setter sine egne ønsker til side fordi han er redd for å skuffe meg. Jeg vet ikke hvor lett det egentlig er for ham å be om noe selv.
Jeg hadde trodd at han hadde det bra, siden han var så snill og omtenksom mot meg. Det hadde ikke falt meg inn at han kanskje strevde med å holde alt for seg selv. Etter nesten et år er det en side ved ham jeg først nå blir kjent med.
Han ba om litt tid, og vi skal snakke sammen senere. Nå er han på jobb. Jeg ser for meg at han kommer seg gjennom dagen uten at noen merker noe, men jeg vet ikke hvordan han faktisk har det der. Jeg er redd for å si noe feil når vi snakker, eller for at han igjen skal føle at han må trøste meg. Vi har ennå ikke hatt den samtalen.
