Etter fire måneder sammen fortalte kjæresten min at hun savnet noe: mer småerting, mer interessante samtaler og tydeligvis at jeg ringte. Det siste stusset jeg over. Tidlig hadde hun sagt at hun ikke var særlig glad i å snakke i telefonen. Jeg hadde oppfattet det som nyttig informasjon, ikke som første utspill i en forhandling.
Jeg er 48, hun er 43. Før dette var jeg gift i tjue år. De siste par årene har jeg vært ute og datet igjen, lært av forhold som ikke fungerte, og jobbet med meg selv. Det har krevd litt å prøve på nytt. Derfor var det godt å møte noen jeg likte, og som jeg passet sammen med på så mange områder.
Fram til denne samtalen trodde jeg det gikk bra. Vi har det fint når vi er sammen. Hun trakk også fram mye hun setter pris på ved oss. Men hun sa samtidig at jeg har sterkere følelser enn henne, og at hun ikke vet om hennes vil bli sterkere. Det er tungt å høre fra noen du er glad for å ha fått inn i livet ditt.
Jeg synes ikke jeg har gått for fort fram. Jeg har forsøkt å ta det rolig, uten å overøse henne med kjærlighetserklæringer eller presse forholdet videre. Men et forsiktig tempo betyr jo ikke nødvendigvis at vi vil det samme. Jeg lyttet, samtidig som jeg prøvde å forstå et problem jeg ikke hadde skjønt at vi hadde.
Det hun sier om samtalene, er ikke tatt ut av lufta. Jeg skjønner hva hun mener. Hun har veldig tørr humor, og det er ikke alltid lett å finne tonen når jeg vil spøke med henne. Tidlig fortalte hun også at hun kan virke kald og være lite fleksibel. Jeg tok det som hjelp til å bli kjent med henne, ikke som en liste over ting jeg skulle ordne.
Da hun påpekte at jeg aldri ringer, hadde hun rett. Jeg hadde latt være. Jeg prøvde å tilpasse meg måten hun liker å ha kontakt på, og vi sendte meldinger i stedet. Kanskje jeg, i forsøket på å respektere ønsket hennes, virket mindre interessert i å snakke. Jeg trodde jeg var hensynsfull. Hun opplevde det visst annerledes.
Jeg lurer også på hvor lett det er å få praten til å flyte når vi bare sender meldinger. Når vi møtes, har jeg det fint. Men å skulle skrive noe spontant og morsomt på bestilling begynner å ligne en hjemmeoppgave. Og jeg kjenner på en liten irritasjon: Hun ønsker seg mer småerting og mer å snakke om, men jeg opplever ikke alltid at hun gjør det så lett selv heller.
Likevel tror jeg hun er oppriktig. Hun tok opp noe vanskelig i stedet for å late som alt var i orden. Begge vil jobbe med det som mangler. Den viljen vil jeg ta på alvor, uten å gjøre den til et løfte om at følelsene hennes kommer til å vokse. At hun vil prøve, betyr ikke at hun har lovet meg mer enn det.
Det som får meg til å nøle, er tanken på at vi skal begynne å følge med på oss selv hele tiden. Jeg vil ha en ordentlig samtale, ikke en vurdering etterpå av om den var dyp nok. Jeg vil spøke med henne uten å sjekke mentalt om jeg har blitt flinkere siden sist. Foreløpig vil vi begge fortsette. Jeg prøver å forstå hvordan vi kan få det til å gå lettere av seg selv, uten at hver samtale blir en prøve.
