Jeg spurte om han fortsatt ville at vi skulle ha kontakt. Han svarte at han ville fortsette å treffe meg, men at han ikke kunne love noe. Jeg skrev at jeg forsto. Dagen etter sendte jeg en god morgen-melding og ønsket ham en fin dag. Jeg fikk ikke noe svar.
Bare halvannen uke tidligere hadde han kjørt meg hjem etter at vi hadde vært på motell sammen for første gang. Da sa han at han fortsatt ville se meg. Det er vanskelig å få den kvelden til å henge sammen med stillheten som kom etterpå.
Jeg er 27, han er 33, og jeg har vært forelsket i ham siden mars. Til å begynne med sa han at han ikke ønsket noe seriøst. Etter hvert ville han likevel gi oss en sjanse til å bli bedre kjent og se om det kunne bli noe mellom oss. Det var ikke et løfte om et forhold, men det ga meg håp.
Før jeg traff ham, hadde det gått nesten ti år uten romantikk i livet mitt. Jeg hadde bare hatt én kjæreste før, og vi hadde et avstandsforhold. Da vi møttes i oktober, var det derfor mye mer enn en vanlig date for meg. Han var den første jeg kysset.
På motellet kysset og kjærtegnet vi hverandre, men vi hadde ikke sex. Jeg har aldri hatt sex og var ikke klar for å gå videre. Jeg begynte å gråte fordi jeg følte at jeg ikke hadde klart å tilfredsstille ham. Han trøstet meg, holdt hendene mine og forklarte at han ikke var sint. Han sa at han var glad og hadde fått et godt inntrykk av meg.
Jeg opplevde ham som forståelsesfull. Jeg følte meg sårbar og ville gjerne treffe ham igjen, selv om jeg ikke var klar for sex. Da han sa at han fortsatt ville se meg og bli bedre kjent, trodde jeg at vi hadde mer foran oss.
De første fire dagene svarte han på meldingene jeg sendte morgen og kveld, men svarene var korte. Han sa at han var opptatt med prosjekter på jobb. Etter hvert svarte han enda sjeldnere. Jeg fortsatte å skrive, mens det nesten ikke kom noe tilbake.
Jeg vet at jobb kan ta mye tid. Jeg har også mye å gjøre. Det som gjorde vondt, var at han sa han ville se meg, men fant så lite tid til å svare. Jeg ba ham ikke om å love meg en framtid sammen. Jeg ville vite om han fortsatt ønsket å bli kjent med meg.
Derfor spurte jeg til slutt rett ut. Han utelukket ikke at vi skulle treffes igjen, men jeg visste fortsatt ikke hva jeg kunne regne med. Jeg vet ikke om følelsene hans endret seg etter motellet, om jobben faktisk var hele forklaringen, eller om han aldri hadde håpet på like mye som jeg. Men jeg vet ikke om det at vi ikke hadde sex, var grunnen til at han trakk seg unna.
Jeg har slettet nummeret hans. Jeg vil ikke snakke med ham mer, selv om jeg fortsatt har kjærlighetssorg. Etter nesten ti år uten romantikk hadde jeg begynt å håpe igjen. Men jeg vil ikke holde liv i en samtale der jeg er den eneste som skriver.
