Etter 45 dager med dating sa han at han ikke klarte å bli forelsket i meg. Han så meg fortsatt som en god venn. Jeg hadde brukt to år på å tørre å innrømme at jeg likte ham. Nå skulle vi tilbake til vennskapet.
Jeg er 24, han er 25, og vi hadde vært nære venner på studiet i tre år. Numrene våre står dessuten rett i nærheten av hverandre på studentlista. En ganske ubetydelig detalj, helt til man slår opp og fortsatt må forholde seg til hverandre på studiet. Vi kunne ikke bare avslutte og gå videre i hver vår retning.
I to av disse årene var jeg betatt av ham. Jeg syntes han var langt utenfor min liga, så det virket tryggere å beholde vennskapet. Da kunne jeg ha ham i livet mitt uten å risikere å få høre at han ikke ville ha meg på den måten. Jeg visste også at han hadde likt en annen jente som hadde avvist ham. Jeg fant nok av grunner til å holde følelsene for meg selv.
Men han spurte. Fire ganger i løpet av de to årene ville han vite om jeg følte noe for ham. Han spurte ordentlig, ikke bare i forbifarten. Hver gang nektet jeg, helt til den siste gangen. Da sa jeg endelig hvordan det var.
Han sa at han også følte noe, men var usikker på hva. Han foreslo at vi skulle bli kjent som noe mer enn venner. Jeg hadde så lenge tenkt at vi aldri kom til å bli noe mer. Plutselig fikk vi muligheten til å prøve.
Jeg visste at han ikke hadde lovet å bli forelsket. Likevel gikk vi inn i dette med ganske ulike utgangspunkt. Han ville finne ut hva følelsene hans kunne bli til. Jeg fikk endelig oppleve noe jeg hadde ønsket meg i årevis. De samme 45 dagene kunne romme helt forskjellige forventninger.
Så gjorde han det slutt. Det er en måned siden nå, og noe av det vanskelige er at jeg ikke kan gjøre ham til den slemme. Han hadde vært åpen om usikkerheten sin før vi begynte å date. Da han ikke ble forelsket, sa han fra. Jeg ser at han var ærlig. Likevel gjør det vondt at han ba meg innrømme det jeg hadde skjult så lenge, og at vi endte her.
Følelsene mine skifter hele tiden. I noen timer kan jeg være skikkelig lett til sinns. Jeg har mye bra i livet, jeg er god nok uten en kjæreste, og han gjorde ikke noe galt ved å være ærlig. Så forsvinner den tryggheten. Jeg gråter og lurer på hva som manglet ved meg. Selv om jeg forstår hva som skjedde, tar jeg det fortsatt personlig.
Jeg skulle gjerne hatt én tydelig forklaring, noe som gjorde det lettere å legge dette fra meg. Men jeg vet bare det han har fortalt. Hvorfor det han kjente, ikke ble til forelskelsen jeg ønsket meg, vet jeg ikke.
Foreløpig holder vi en høflig tone på studiet. Han vet at jeg likte ham. Jeg trenger ikke nekte for det lenger, men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal være rundt ham når jeg ikke kan gjøre noe med følelsene mine.
