Hver gang jeg tenker på det igjen, prøver kjæresten min å berolige meg. Han sier at han aldri egentlig var interessert i henne. Han angrer på hvordan han oppførte seg, og ville gjort det ugjort om han kunne. Jeg vil tro ham. Etterpå får jeg dårlig samvittighet. Jeg har tatt opp det samme igjen og trengt å høre det samme svaret enda en gang.
Jeg er 23, han er 22, og vi har vært sammen i flere år. Før vi ble et par, prøvde han å få meg interessert i ham. Samtidig fortalte han de felles vennene våre at han likte en annen jente. Han spøkte om henne og oppmuntret dem til å se for seg de to sammen. Mens jeg prøvde å forstå hva som foregikk mellom oss, ga han vennene våre inntrykk av at det var henne han ville bli sammen med.
Han forklarer det med at han var sjenert. Vi var venner, og han syntes vennskapet vårt virket rent platonisk. Det ville blitt pinlig om alle skjønte at han likte meg. Ifølge ham var interessen for henne bare på liksom. Det var lettere å late som han ville ha noen andre enn å vise at han ville ha meg.
Jeg forstår forklaringen. Men jeg husker også hvordan jeg sammenlignet meg med henne. Jeg syntes hun var penere og slankere enn meg. Slik så jeg henne den gangen. Derfor gjorde det ekstra vondt at det var henne han snakket om til andre. Han sier han var sjenert. Jeg satt igjen og lurte på om han var flau over å vise at han likte akkurat meg.
Etter at vi ble kjærester, har han vært utrolig god mot meg. Han sier at han elsker meg, og han er tålmodig når jeg tar opp det som skjedde i starten. Vi har et varmt forhold nå. Nettopp derfor er det vanskelig å forklare hvorfor begynnelsen fortsatt kan gjøre så vondt.
Omtrent en gang i måneden dukker minnet opp, og jeg blir opprørt. Jeg tar det opp, han forsikrer meg om at det var meg han ville ha, og etterpå skammer jeg meg. Jeg skjønner at jeg ber ham gå gjennom noe han allerede har sagt unnskyld for, og som han ikke kan endre. Men den tanken får ikke følelsene til å forsvinne. Nå er jeg både såret av det som skjedde, og full av skyldfølelse for å trekke det inn i forholdet vårt igjen.
Det vanskeligste å innrømme er at jeg av og til skulle ønske jeg ikke hadde sagt ja til å bli sammen med ham. Jeg elsker ham fortsatt. Samtidig er jeg redd for at ingen andre noen gang vil elske meg like høyt. Da blir selv tvilen skummel. Jeg vet ikke hvor mye av ønsket om å bli som handler om kjærligheten til ham, og hvor mye som handler om frykten for at jeg aldri vil få mer kjærlighet enn dette.
Jeg vil ikke fortsette å be ham forklare det som skjedde før vi ble sammen. Men jeg vil heller ikke tie bare fordi han har vært god mot meg siden. Foreløpig sier han fortsatt at det var meg han ville ha hele tiden. Jeg prøver å kjenne at det stemmer, også når jeg husker hva han sa til alle andre.
