For litt siden prøvde jeg å sette ord på hva kjæresten min hadde gjort for at jeg skulle kunne stole på ham igjen. Vi var fremdeles sammen. Han kom hjem hver dag og bidro til livet vårt. Men da jeg lette etter noe som faktisk tok tak i utroskapen, kom jeg ikke på stort. Han vil gifte seg med meg. Jeg klarte ikke å forklare for meg selv hva som hadde endret seg nok til at det føltes trygt.
Jeg er 25, han er 24, og vi har vært sammen i omtrent tre år. Han er min første ordentlige kjæreste. Da vi møttes, hadde jeg mistet jobben og vurderte å flytte hjem. Han hjalp meg økonomisk, hjalp meg å finne arbeid og støttet meg da jeg trengte det. Han betaler fortsatt en god del av de store utgiftene og lager mye av maten. Det teller. Det som skjedde senere, teller også.
Før vi ble et par, hadde jeg kontakt med en annen. Jeg hadde gjort det klart for ham som nå er kjæresten min, at jeg regnet meg som singel til han spurte om vi skulle være sammen. Likevel lånte jeg bilen hans for å møte den andre og løy om hvor jeg skulle. Vi kysset da vi sa ha det; det skjedde ikke noe seksuelt. Etterpå brøt jeg kontakten. Jeg mener fortsatt at det har betydning at vi ikke var sammen ennå, men det unnskylder ikke løgnen. Da kjæresten min fikk vite det mye senere, ble han dypt såret. Etter hvert tilga han meg.
Mens vi var sammen, hadde han imidlertid sex med andre i skjul. Senere fant jeg seksuelle meldinger og spor etter apper for uforpliktende treff. Jeg fikk vite at han noen ganger møtte andre for sex når han sa han var på jobb. Han innrømmet deler av det. Jeg vet fremdeles ikke om jeg kjenner hele historien. Noe av dette foregikk i den samme perioden som han var så såret over det han hadde fått vite om meg.
Før jeg oppdaget disse møtene, fortalte han om en kvinne han nylig hadde blitt kjent med. Jeg spurte om jeg hadde grunn til å være bekymret. Han sa nei. Ikke lenge etter tok han opp muligheten for å få en tredje person inn i forholdet vårt. Etter hvert fortalte han at hun var interessert i oss begge. Jeg hadde aldri sett for meg et slikt forhold, men satte pris på det jeg da trodde var en ærlig samtale.
Jeg sa at han kunne møte henne for å finne ut hva han ville, med helt klare grenser: Ingen kyssing, ingen sex, ingenting fysisk. Han sa seg enig. Så lå han med henne den samme kvelden, og i flere timer fikk jeg ikke tak i ham. Jeg gjorde det slutt. Han fortsatte å treffe henne samtidig som han prøvde å få meg tilbake. Senere møtte jeg henne, og vi prøvde en kort stund å ha et forhold alle tre. Jeg skjønte at jeg ikke ønsket det. Det tok slutt, og han og jeg fant til slutt tilbake til hverandre.
Jeg ble fordi jeg elsket ham og ønsket å tro at vi kunne bygge opp forholdet igjen. Men sex er ikke det eneste vi er uenige om. Han kjøpte dyre kjæledyr etter at jeg flere ganger hadde sagt at jeg ikke ville ha dyr i den lille leiligheten vår. Planen hans om å tjene inn pengene ble det ikke noe av. Han har tilbudt seg å finne et nytt hjem til dem. Jeg vil trives i mitt eget hjem igjen, men ser hvor glad han er i dem og bekymrer meg også for pengene han kan tape.
Han sammenligner kjøpet med pengene jeg har bundet opp i varer jeg ennå ikke har solgt videre. Jeg må bli flinkere til å drive virksomheten min og holde orden hjemme. Det kan jeg innrømme uten å forstå hvorfor min motstand mot dyrene betydde så lite. Kranglene våre blir ofte til en sammenligning av feilene våre før vi har snakket ferdig om det jeg tok opp.
Jeg savner også å få tid med ham mens han har overskudd, i stedet for etter flere timer med spilling, når han nesten sovner. Jeg vil satse på jobb, reise og være trygg på den jeg har ved siden av meg. Det skremmer meg ikke å være singel. Jeg føler meg ikke klar for å gifte meg når jeg fortsatt ikke kan peke på hva som har gjort det lettere å stole på ham, utover at vi har holdt sammen.
