Da han svarte på meldingen min om en film, hadde jeg allerede sluttet å følge ham. Jeg hadde også fjernet ham fra følgerne mine. Han hadde vært stille i to døgn, og jeg hadde tolket det som slutten på noe vi så vidt hadde begynt på.
Han sa at han hadde hatt mye å gjøre og koblet seg av fra alt. Jeg forklarte at jeg trodde han hadde ghostet meg. Han mente altså at han bare hadde vært borte fra nettet. Jeg hadde rukket å avslutte kontakten uten å spørre om det faktisk var det som skjedde.
Jeg er 21, og han er 29. Vi hadde bare snakket sammen i noen få dager før jeg begynte å knytte meg til ham. Det handlet ikke bare om å bli glad for en ny melding. Jeg tenkte på ham, så for meg en framtid sammen og svarte med en gang. Jeg fortalte mye om meg selv til en mann jeg knapt kjente, samtidig som jeg ville vite alt om ham.
Jeg kjenner igjen noe av dette fra vennskap, selv om det kom senere der. På skolen kunne jeg holde folk litt på avstand og gi inntrykk av at vennskapet ikke betydde så mye. Så begynte vi på ulike skoler, og plutselig var de gamle vennene uerstattelige. Å få nye venner føltes nesten illojalt. Det tok flere år før jeg ble komfortabel med å slippe nye mennesker inn. Også da kunne jeg begynne med å oppføre meg som om jeg ikke brydde meg.
Når jeg liker en mann, knytter jeg meg til ham mye raskere. Så prøver jeg å virke mindre interessert enn jeg er. Jeg tenker på hvordan jeg burde oppføre meg for å virke avslappet, samtidig som jeg sjekker innboksen og lurer på om jeg har sagt noe feil.
Jeg har ikke lyst til å gjøre meldinger til et spill. Bruker han tre timer på å svare, synes jeg ikke at jeg må vente tre timer selv. Når jeg har lyst til å snakke med ham, er det naturlig å svare raskt. Men så blir jeg redd for å virke for ivrig. Da begynner jeg å vurdere en helt vanlig melding ut fra om den røper hvor mye jeg allerede bryr meg.
Den gangen spurte jeg bare hvordan filmen hadde vært. Han hadde nevnt at han skulle se den. Da svaret uteble, sendte jeg ikke flere meldinger og krevde ingen forklaring. Fra hans side kan det ha sett helt udramatisk ut. Jeg satt og lurte på om han hadde mistet lysten til å snakke med meg.
Jeg visste ikke hvorfor han var stille, og jeg kunne ikke få ham til å svare. Men jeg kunne slutte å følge ham. Det ble en konkret handling basert på noe jeg antok. Forklaringen hans var en lettelse, men den forandret ikke at jeg hadde handlet uten å vite om han faktisk ville avslutte kontakten.
Jeg vet fortsatt ikke hva det blir av oss. Han hadde forklart hvorfor han var borte, men jeg visste fortsatt ikke hvor vi sto, eller hva han ville videre. Vi hadde så vidt begynt å bli kjent. Likevel hadde jeg rukket å forestille meg en framtid med ham og deretter oppført meg som om han hadde satt punktum. Nå hadde han svart, og jeg måtte forklare hvorfor jeg hadde fjernet ham.
