Da den 22 år gamle kollegaen min begynte å sende meg meldinger sent en kveld og ville treffes, hadde jeg en viss anelse om hvor det kunne ende. Jeg var 37. Tanken på å møte henne fristet, for å si det forsiktig.
Fram til da hadde vi bare vært kolleger. Nå ville hun møte meg utenom jobben, sent på kvelden. Jeg hadde fått med meg at hun var femten år yngre. Det hadde ikke gjort meg mindre interessert.
Vi møttes og hadde sex. Det var veldig bra. Jeg har ingen innviklet følelsesmessig forklaring på det. Jeg hadde lyst på henne, og kvelden endte akkurat slik jeg hadde håpet.
Det ble heller ikke med den ene kvelden. Vi møttes et par ganger den uka, helt uformelt, og noen dager etter første gang lå vi sammen igjen. Det var en mer innholdsrik uke med en kollega enn jeg vanligvis har.
Ingen på jobben vet noe. For alle andre er vi fremdeles bare to som jobber på samme sted. Det stemmer jo fortsatt. Det er bare ikke hele historien.
For meg er det likevel litt rart å være tilbake på jobb sammen med henne. Vi er jo fortsatt kolleger, også etter det som skjedde. Arbeidsplassen er den samme, men det føles annerledes å være der nå.
Jeg har inntrykk av at hun kanskje allerede har gått videre. Det er min tolkning, ikke noe jeg vet at hun har bestemt seg for. Jeg aner ikke hva hun vil nå, og noen fine dager sammen er ikke et løfte om at det blir flere.
Selv er jeg fortsatt veldig fornøyd med den uka. Sexen var bra, selv om det er blitt litt kleint på jobb etterpå. Jeg vil gjerne treffe henne utenom jobben igjen og håper hun sender en ny melding en sen kveld.
