Jeg fikk vite at en kollega jeg liker, hadde omtalt meg som en han kunne gifte seg med. Samtidig fortsetter han å treffe en annen kvinne vi jobber med. Fram til da hadde jeg ikke engang vært sikker på om han var interessert. Tydeligvis hadde han tenkt langt nok fram til å snakke med vennene sine om meg. Til meg hadde han ikke sagt noe.
Jeg er 20, han er 24, og vi hadde vært venner i nesten et år før vi kom nærmere hverandre. Jeg har aldri hatt et forhold og har lite erfaring å sammenligne med. Jeg ble venn med kjæresten til en av vennene hans, og vi fire møttes et par ganger utenom jobb. Det var vennen hans som tok initiativ til det. Jeg lurte på om han prøvde å hjelpe oss litt på vei, men mannen jeg likte, tok ikke særlig mye initiativ selv.
Han kom med flørtende kommentarer, men aldri noe tydelig nok til at jeg visste hvor jeg hadde ham. Det skjedde ingenting mellom oss de gangene vi møttes. Det var som om det nesten var noe der, uten at noen av oss sa det høyt.
Så fikk jeg vite at han traff den andre kollegaen vår, som er 29. Omtrent samtidig fikk jeg høre at han hadde snakket med vennene sine om meg en stund. Han hadde sagt at jeg var annerledes. Da han holdt rundt meg, hadde han visst kjent noe han aldri hadde kjent med en annen jente. Det er rart å høre så personlige ting om seg selv gjennom andre. Jeg følte meg sikrere på at interessen hans var der, men vi hadde fortsatt ikke snakket om den.
Det som gjorde meg mest urolig, var skillet han visstnok trakk mellom oss. Han hadde sagt at tingene han gjorde med henne, ville han aldri gjøre med meg. Jeg var en «ordentlig jente», og med meg ville han gjøre ting riktig. Jeg oppfattet det som at hun var kvinnen han hadde sex med, mens jeg var en mulig framtidig kone. Det kjentes ikke så betryggende å bli plassert i den siste kategorien.
Jeg skjønner ikke helt hvordan man kan ha sex med noen uten å ha følelser for dem. Det betyr ikke at det er umulig, bare at jeg ikke vet hva det betyr for ham. Kanskje han kan ønske noe uforpliktende med henne og noe annet med meg. Men hvorfor er det så vanskelig å si det rett ut? Vennene hans ser ut til å vite mer om følelsene hans for meg enn jeg gjør.
Når jeg blir lei meg, minner jeg meg selv på at vi ikke har lovet hverandre noe. Vi har ikke engang sagt rett ut at vi er interessert i hverandre. Jeg kan ikke beskylde ham for å bryte en avtale vi aldri har hatt. Det forstår jeg. Likevel er det vondt å stå i.
Han sender meg fortsatt meldinger innimellom og kjøper ting til meg på jobb. Jeg vet ikke om han vet hva jeg har hørt. Sånne små ting gjør at jeg fortsetter å håpe, men de sier ingenting om han vil be meg ut, slutte å treffe henne eller fortsette akkurat som nå. Jeg vet jo også at jeg selv har holdt tett om følelsene mine. Ingen av oss har gjort det lett å forstå hva dette er.
Jeg liker ham fortsatt godt nok til å lure på om vi kunne fått til noe sammen. Men før det egentlig har blitt noe mellom oss, sitter jeg allerede og lurer på hvilken plass en annen kvinne har i livet hans. Mannen som visstnok vil gjøre ting riktig med meg, har fortalt vennene sine hva han føler. Jeg får fortsatt en melding nå og da.
