Klokka var blitt åtte, og jeg begynte å tro at hun ikke kom til å ringe. Vi hadde ikke avtalt noe klokkeslett. Det hindret meg ikke i å følge med på tida.
Vi hadde snakket sammen på en datingapp, og nå skulle vi prøve å snakke på telefon. Jeg hadde bedt henne ringe på kvelden. Det var hele avtalen. Resten hadde jeg tydeligvis tenkt å fylle ut selv.
Jeg kom hjem rundt seks og slappet av. Neste gang jeg så på klokka, var den åtte. Fortsatt ingen telefon. Det var gått to timer siden jeg kom hjem, og nå begynte jeg å oppføre meg som om hun var to timer forsinket. Jeg hadde visst bestemt at hun skulle ringe idet jeg kom hjem, uten å fortelle henne det.
Jeg var interessert i henne. Å snakke utenfor appen virket som et lovende neste steg, og jeg ville gjerne at det skulle skje. Men da telefonen ikke ringte, begynte jeg å tenke at det ikke kom til å bli noe av. Ingenting hadde endret seg mellom oss. Jeg hadde bare sett på klokka.
Det var jo litt pinlig. Jeg var i ferd med å tolke stillheten som en avvisning, selv om hun fortsatt kunne ringe akkurat som avtalt. Klokka åtte er tross alt på kvelden. Det passet dårlig med mistanken min.
Så kikket jeg på mobilen.
Akkurat da jeg tenkte at hun ikke kom til å ringe, fikk jeg en melding fra henne. Hun lurte på om det passet. Hun hadde altså ikke forsvunnet. Hun ville bare vite om det passet å ringe.
Jeg svarte at det passet. Et enkelt svar på et enkelt spørsmål, etter at jeg selv hadde rukket å gjøre det hele litt mer innviklet. Meldingen hennes var langt mindre dramatisk enn tankene mine.
Da den lille falske alarmen var over, var jeg allerede opptatt av neste steg. Jeg hadde lyst til å spørre om vi skulle møtes. Jeg hadde inntrykk av at hun kunne være åpen for det ganske snart, men det var fortsatt mitt inntrykk. Vi hadde ingen date i kalenderen.
Nå lurte jeg på hvor lenge jeg skulle vente etter en telefonsamtale før jeg foreslo å treffes. Noen dager, kanskje. Eller en uke. Jeg hadde ikke avtalt noen første date ennå, men var allerede i gang med å finne riktig tidspunkt.
