Vi kysser hverandre fortsatt god morgen. Et raskt kyss på munnen, så er vi ferdige. Mannen min er kjærlig, og jeg har fortsatt lyst til å kline med ham. Jeg liker bare ikke å kysse en munn jeg knapt kommer til gjennom barten.
Vi har vært sammen i over ti år. Han er 40, jeg er 38. Han har hatt kort skjegg og bart helt siden vi møttes. Jeg er altså vant til ansiktshåret hans og har aldri hatt behov for at han skal være glattbarbert. Jeg likte ham med det korte skjegget. Jeg likte å kysse ham også.
I det siste har han latt både skjegget og barten bli langt fyldigere. Ikke noe voldsomt, langt skjegg, men tett og buskete. Barten går ned over leppene. Når jeg prøver å kysse ham, er det håret jeg kjenner. Munnen jeg egentlig vil kysse, er gjemt bak.
For ham har dette vært en god forandring. Håret på hodet blir tynnere, og han er usikker på kjevepartiet sitt, særlig etter at han har lagt litt på seg i ansiktet. Skjegget vokser derimot godt. Det er han stolt av, og han sier at han føler seg bedre med utseendet sitt når han lar det være fyldig. Jeg skjønner at han vil beholde noe som gjør ham mer fornøyd med seg selv. Jeg vil ikke gjøre det vanskeligere for ham å like det han ser i speilet.
Men jeg har forklart at jeg foretrekker kortere skjegg og bart, og hvorfor. Dette er ikke et forsiktig hint jeg venter på at han skal oppfatte. Jeg har sagt at det ikke er godt for meg å kysse ham slik. Svaret hans var i praksis at det fikk være mitt problem, for han ville beholde lengden. Det var ikke så mye rom for misforståelser etter det.
Dermed har de lange kyssene forsvunnet. Resten av forholdet har ikke plutselig raknet. Han er ellers både omsorgsfull og kjærlig, så det ville vært urettferdig å beskrive ham som en mann som aldri bryr seg. Men akkurat dette tapet virker ikke som det plager ham særlig. For meg merkes det.
Jeg vil at han skal føle seg attraktiv. Jeg vil også kunne kysse ham. Før gikk de to tingene fint sammen uten at vi behøvde å diskutere det. Nå velger han lengden han liker, men det påvirker oss begge. Han får skjegget han liker, mens jeg tydeligvis skal venne meg til at vi ikke kliner.
Jeg har til og med vurdert noe så drastisk som å be om et åpent forhold. Det er en frustrert tanke, ikke en avtale vi har inngått eller et ultimatum jeg har gitt ham. Jeg savner å kline såpass mye at jeg forestiller meg en så stor endring på grunn av noe som utenfra sikkert ser ut som uenighet om skjeggstell.
Foreløpig har ingen ombestemt seg, og vi har ingen ny ordning. Jeg har den kjærlige mannen min, som trives med det fyldige skjegget sitt. Vi har det lille morgenkysset. Jeg savner kyssene som ikke var over med en gang.
