Hvis en kvinne inviterte partneren sin til å fortelle om sine innerste seksuelle ønsker og lovet å ikke dømme ham, hva ville han likevel la være å si? Jeg merker at jeg stopper opp ved det løftet. Han får rom til å svare ærlig, men må fortsatt finne ut hva han vil skal skje når svaret først er sagt høyt.
En fantasi trenger ikke være noe han ønsker å prøve. Kanskje liker han den nettopp fordi den bare finnes i tankene. Forteller han om den, kan partneren likevel oppfatte det som et forslag. Før han engang vet om hun liker ideen, kan han begynne å lure på hvordan han skal forklare at han ikke ber henne om å gjøre noe.
Det er også forskjell på å bli godtatt og å bli begjært. Hun kan lytte til en uvant seksuell preferanse uten å kritisere den, men samtidig ikke ha lyst til å være med på det. Da har hun ikke brutt løftet sitt. Likevel skjønner jeg at han kan nøle hvis han håper på begeistring og ser for seg et vennlig, forsiktig svar. Det er noe annet å bli møtt med aksept enn å merke at det man forteller, tenner partneren.
Enkelte svar kan dessuten høres ut som sammenligninger. Hvis fantasien handler om en annen kvinne, kan partneren begynne å lure på om hun blir sammenlignet med denne kvinnen. Det avgjør ikke hva fantasien betyr, og en tenkt opplevelse er ikke det samme som utroskap. Men den som lytter, har også følelser. En invitasjon til å snakke fritt er ingen garanti for at alt blir lett å høre.
Jeg ville dessuten skilt mellom et tydelig ønske og en tanke han ennå ikke har funnet ut av. Kanskje er han nysgjerrig på å ha en annen rolle under sex, uten å vite om det faktisk ville vært noe for ham. Når spørsmålet gjelder hans innerste lyster, kan en løs tanke plutselig høres ut som en fast preferanse. Noen ganger mangler svaret fordi han ikke er sikker, ikke fordi han skammer seg.
Jeg tenker også at det er plass til private tanker i et forhold. Å elske noen betyr ikke at man må fortelle om alt man forestiller seg. Det er forskjell på å beholde en fantasi for seg selv og å skjule en handling som bryter med parets avtaler. At en tanke forblir privat, betyr ikke automatisk at partneren går glipp av informasjon hun trenger om det som skjer i forholdet. Det skillet blir viktig hvis ærlighet begynner å bety at ingen tanke kan få være ens egen.
Selve spørsmålet kan også gjøre et ganske vanlig ønske vanskelig å si høyt. Uttrykket «innerste seksuelle ønsker» høres ut som opptakten til noe overraskende. Men hva om han helst vil at hun tar initiativ litt oftere, viser at hun gleder seg til sex, eller at de får en kveld sammen uten å måtte skynde seg? Det kan føles mer nakent å innrømme det enn å fortelle om en dristig fantasi. Det vanskeligste å si trenger ikke være det mest uvanlige.
Jeg ville derfor ikke tatt det han lar være å si, som et tegn på en mørk hemmelighet. Kanskje vil han bare la fantasien være en fantasi. Kanskje finner han ikke ordene for det han liker, eller synes et enkelt ønske er pinlig å innrømme. Og velger han å fortelle, får hun også svare ærlig. Det går an å lytte uten å dømme og likevel si nei.
