Da jeg tok opp at vi bare skulle date hverandre, så det ut som den eldre mannen jeg datet, fikk panikk. Det virket som en fysisk reaksjon. Så begynte han å endre premissene for samtalen. Han hadde vært på datingapper i fem år. Likevel hadde jeg visst kommet med et helt nytt spørsmål.
Med kvinnene før meg hadde det bare vært underforstått at de var eksklusive, fortalte han. Ingen hadde spurt rett ut. Jeg mistenkte at han var redd for å binde seg, men akkurat den forklaringen gjorde meg nysgjerrig. Var det virkelig kvinner som møtte vennene til en mann og oppførte seg som kjæresten hans uten å snakke om hvorvidt de fortsatt kunne date andre?
Jeg skjønner hvordan det kan skje. Å bli kjent med vennene hans kan føles som å få en plass i livet hans. Man tilbringer tid sammen, og etter hvert ligner det et forhold selv om ingen har kalt det det. Hvis hun allerede har sluttet å se etter andre menn, kan interessen hans virke som et tegn på at han har gjort det samme. Da kan spørsmålet føles mindre som en avklaring og mer som tvil om noe hun mener er opplagt.
Men det samme kan bety noe annet for ham. Han kan gjerne introdusere en kvinne for vennene sine uten å se på det som en forpliktelse. Sex, jevnlig kontakt og ømhet kan være viktig uten at andre dater dermed er utelukket. En invitasjon til å møte venner kommer sjelden med vilkår i liten skrift. Av og til hadde det vært praktisk.
Jeg måtte også skille mellom å bare date én akkurat nå og å ha avtalt at det skal fortsette slik. En mann kan ha tom kalender og likevel mene at han står fritt til å avtale en ny date. Det er noe annet enn at begge har sluttet å lete. Selv ordet «eksklusiv» kan trenge en forklaring hvis den ene mener sex og den andre mener all dating.
Så ja, jeg synes det er fullt mulig at noen kvinner tar eksklusivitet for gitt. Det sier ikke hvor vanlig det er, eller om kvinnene han hadde datet, faktisk gjorde det. Jeg hadde hans versjon av hva de forventet, ikke deres. Kanskje var det slik det hadde vært, kanskje passet forklaringen ham godt. Begge deler kunne også være sant. At han virket oppriktig, ga meg ikke svaret.
Det som skurret mer, var reaksjonen hans. Hvis en usagt avtale hadde fungert før, hvorfor virket det så vanskelig å snakke om den nå? Et direkte spørsmål gjør det mulig å si nei. Men et ja blir også noe begge kan vise til senere. Da blir det mindre rom for å oppdage at man hele tiden har ment to forskjellige ting.
Jeg satt igjen med to ulike spørsmål. At noen kvinner antar at de er eksklusive, kunne jeg forstå. Om denne mannen ville avtale det med meg, var fortsatt uklart. Jeg hadde i det minste stilt spørsmålet han mente ingen hadde stilt før.
