Da kvelden var over, spurte hun om vi kunne legge hverandre til på sosiale medier. Vi hadde møttes på hotellet der jeg bodde i forbindelse med legeundersøkelsen før jeg skulle inn i militæret. Praten gikk lett, og vi hadde det gøy sammen. Jeg var der for å forberede meg på å dra. Jeg hadde ikke regnet med å møte ei jeg hadde lyst til å bli bedre kjent med.
Vi er begge 20. Det er et par måneder siden vi møttes, og etterpå har vi møttes noen ganger og snakket hver dag. Vi har blitt trygge på hverandre. Litt forsiktig flørting har det også vært, fra begge to. Ikke nok til at jeg kan si at dette er starten på et forhold, men nok til at hun har blitt mer enn ei jeg tilfeldigvis traff på et hotell.
Det er lenge siden jeg har møtt ei jeg har fått så god kontakt med. Derfor føles det heller ikke som bare å spørre noen om en date. Jeg liker allerede å ha henne i hverdagen min. Det er fint når en god samtale ikke blir med den ene gangen, når jeg fortsatt vil snakke med henne dagen etter. Jeg er redd for å gjøre det vanskelig mellom oss ved å ønske meg noe hun ikke vil ha.
Så er det avreisedatoene våre. Hun drar til det amerikanske luftforsvaret denne måneden. Jeg skal inn i den amerikanske kystvakten i februar. Selv om hun skulle føle det samme, går vi ikke akkurat inn i en tid der det blir lett å treffes. Vi skal inn i hver vår tjeneste, og jeg regner med at vi får ganske ulike hverdager, sannsynligvis langt fra hverandre. At jeg liker henne, gjør ikke de avstandene mindre.
Det er litt rart å bekymre seg for et avstandsforhold før jeg engang har spurt om hun vil gå på date med meg. Jeg vet ikke om hun legger det samme i flørtingen som jeg gjør, eller om hun kunne tenke seg å begynne på noe rett før hun drar. Om hun liker meg, og om vi ville prøvd, er to forskjellige spørsmål. I hodet mitt har de blitt til én stor bekymring.
Jeg kunne si at jeg er interessert, uten å be henne love noe om februar eller hvor vi måtte havne senere. Da kunne jeg få vite hva hun tenker om oss nå, selv om framtiden fortsatt er usikker. Kanskje vil hun bare være venner. Kanskje er tidspunktet alene nok til at hun ikke vil gå videre. Hvis jeg tier, slipper jeg den samtalen, men da kan hun også dra uten å vite at dette har begynt å kjennes som mer enn vennskap for meg.
Foreløpig snakker vi fortsatt hver dag. Hun drar denne måneden, jeg i februar. Jeg har ikke fortalt henne hva jeg føler.
