Jeg er 27 og har vært sammen med kjæresten min i omtrent et år. Jeg kan se for meg å stifte familie med henne. Samtidig frister tanken på å være singel. Jeg elsker henne, men vet ikke helt hva jeg skal gjøre med at jeg ønsker meg to så forskjellige liv.
Hun behandler meg godt og bryr seg om meg. Hun har ikke gjort noe galt. Det er ikke et tydelig problem jeg prøver å overse, eller noe hun har gjort som ville gjort det lett å forklare et brudd. Hun er en god kjæreste. Likevel blir ikke tvilen borte bare fordi jeg har gode grunner til å bli.
Det som frister ved singellivet, er å reise, møte nye mennesker og bestemme selv hvordan jeg vil bruke resten av tjueårene. Jeg vet at et forhold ikke utelukker reiser eller nye venner. Men det er forskjell på å ville oppleve dette sammen med en kjæreste og å ønske seg en periode der jeg bare trenger å ta hensyn til meg selv. Jeg prøver å finne ut hva det egentlig er jeg lengter etter.
Samtidig ønsker jeg meg mer enn frihet. Jeg vil ha et varig forhold og en familie en gang. Det handler ikke bare om at jeg blir eldre og synes jeg burde ville det. Det frister også. Og hun er ikke bare den jeg tilfeldigvis er sammen med mens jeg tenker på en slik framtid. Jeg kan se for meg at det er henne jeg deler den med.
Så blir jeg sittende fast i spørsmålet om jeg er lykkelig, eller om jeg bare har det behagelig. Det siste høres litt smålig ut når jeg beskriver et forhold til noen jeg elsker, og som bryr seg om meg. Det er jo mye verdt. Jeg vil ikke avskrive det vi har fordi det har blitt kjent og trygt. Men jeg kan heller ikke svare på hva jeg selv føler ved å ramse opp hvor god hun er mot meg.
Kanskje forventer jeg en visshet som ikke finnes i et virkelig forhold. Hvis jeg satset mer helhjertet, kunne jeg fått se hva vi kan bygge sammen. Eller kanskje tvilen kommer tilbake fordi jeg ikke har nok lyst til å være i dette forholdet, selv om hun ikke har gjort noe galt. Et brudd kunne gitt plass til et liv jeg ønsker meg. Det kunne også betydd at jeg mistet en god kjæreste for en frihet jeg har gjort mer fristende i hodet enn den ville vært i praksis.
Derfor vil jeg gjerne høre fra menn som har vært i samme situasjon, særlig de som er eldre enn meg. Ble de som valgte å bli, tryggere på valget etter hvert, eller fulgte tvilen med videre? Og de som gikk: Hva fant de ut da singellivet ble hverdag og ikke bare en mulighet? Erfaringene deres kan ikke fortelle meg hvordan det vil gå for meg. Men jeg vil gjerne forstå hva de så i ettertid som var vanskelig å se mens de sto i det.
Jeg har fortsatt ikke bestemt meg. Jeg vil ikke at hun skal bruke tiden sin på å vente mens jeg prøver å bli helt sikker. Men jeg vet ikke om jeg trenger å være så sikker for å fortsette, eller om jeg forventer mer visshet enn et godt forhold kan gi meg.
