En fiktiv fortelling om å forstå sin egen rolle på en date.
Emma og jeg hadde ledd oss gjennom middagen da hun sa: «Jeg liker egentlig ikke meg selv så godt.» Hun fortalte om en eks som hadde nedvurdert det hun fikk til og blitt sint når hun møtte venner.
Jeg ville vise henne at jeg var annerledes. Det høres pent ut. Det ga meg også en hovedrolle i en historie hun bare hadde begynt å fortelle.
Senere tilbød jeg massasje. Hun sa nei. Jeg svarte at hun fortjente litt omsorg, og fortsatte å overtale henne. Jeg tolket motstanden som lav selvfølelse, fordi den forklaringen passet bedre til bildet mitt av meg selv som en hjelpsom mann.
Et nei er ikke en diagnose
Jeg kunne ikke vite hvorfor hun ikke ønsket massasje. Jeg trengte heller ikke vite det. Svaret hennes var tilstrekkelig. At hun til slutt sluttet å protestere, var ingen god grunn til å gratulere meg selv med tilliten jeg hadde skapt.
Det omsorgsfulle svaret ville vært: «Helt greit.» Deretter kunne jeg ha spurt om hun ønsket å snakke mer, bytte tema eller avslutte kvelden.
Ingen blir helbredet av at jeg føler meg snill
På en date kan jeg være vennlig, lytte og respektere grenser. Jeg kan ikke love å reparere tidligere erfaringer gjennom nærhet. Emma skal heller ikke være takknemlig for berøring hun ikke ønsker.
Hvis jeg har presset, må jeg erkjenne det uten å be henne bekrefte at jeg tross alt er en god person. En unnskyldning er ikke en ny invitasjon til å fortsette.
Det jeg kunne gjøre bedre neste gang, var langt mindre storslått enn planen om å redde noen: høre svaret, tro på det og oppføre meg deretter.
