Hun sa nei. Rundt oss sto det omtrent tolv andre, og jeg måtte bare bli stående mens det sank inn. Jeg klarte å holde maska, men inni meg hadde jeg det forferdelig.
Jeg er 36, og dette var første gang jeg ba en kvinne ut ansikt til ansikt, utenom en datingapp. Vi hadde møttes uka før, da jeg stilte opp som reserve for et lag i en mosjonsserie. Denne uka var jeg reserve igjen, og laget jeg skulle spille for, hadde kamp rett etter hennes.
Jeg så henne mot slutten av kampen hennes. Det var litt tid før kampen vår, så jeg hadde muligheten. Vi kjente hverandre ikke godt, men vi hadde møttes før, og nå var hun der igjen. Jeg tok sjansen og spurte om hun ville gå ut med meg.
Det var nettopp en avvisning ansikt til ansikt jeg hadde vært redd for. Nå kom den, og det gjorde like vondt som jeg hadde fryktet. At jeg endelig hadde klart å spørre, gjorde meg ikke plutselig avslappet da svaret kom. Jeg hadde håpet på et ja og sto der foran en kvinne som hadde sagt nei.
Alle de andre rundt oss gjorde det enda vanskeligere. Jeg var skuffet, og i tillegg kjentes det som om jeg hadde publikum mens jeg prøvde å samle meg. Den følelsen ville jeg ikke unnet noen.
Så kom to menn fra laget hennes bort til meg. De ga meg honnør for at jeg hadde turt å prøve. Det hadde jeg ikke ventet fra lagkameratene hennes etter å ha blitt avvist. Det hjalp mer enn jeg skulle tro. Akkurat da jeg følte meg så utsatt, hadde noen sett hvor mye det hadde kostet meg å spørre.
Et par timer senere var jeg hjemme. Det verste hadde gitt seg. Jeg kunne tenke på det som hadde skjedd uten å være rett tilbake i det vonde øyeblikket. Jeg hadde gjort noe jeg aldri hadde turt før, og kommet meg gjennom svaret jeg hadde gruet meg til.
Jeg kjente et håp om at det kanskje ville bli lettere å spørre neste gang, og at noen en dag ville si ja. Det lå fortsatt foran meg. Denne kvelden var jeg hjemme, skuffelsen slapp taket, og oppmuntringen fra de to lagkameratene satt igjen.
