Jeg var med og valgte farger, møbler og innredning til huset han bygde da vi møttes. Planen var at vi skulle bo der sammen. Nå har vi vært kjærester i over tolv år, og jeg bor fortsatt i mitt eget hus. Hvor lenge kan en plan bli stående som bare en plan?
Jeg er i femtiårene og har et hjem jeg eier selv. Det er altså ikke et sted å bo jeg mangler. Jeg tror jeg er klar for å dele hverdagen med mannen jeg har vært sammen med så lenge. Det vanskelige er å oppdage at det jeg har sett for meg som neste steg, kanskje kjennes helt annerledes for ham.
Han er raus med meg økonomisk. Han har kjøpt bil til meg og betaler blant annet forsikring. Det er generøst, og jeg vil ikke avfeie det fordi jeg også ønsker meg noe annet. Men det forteller meg ikke om han vil at vi skal bo sammen. Jeg kan sette pris på det han gjør, og likevel lure på hva som skjer med framtiden vi snakket om.
Han sier at han er redd. Han har aldri vært gift og aldri bodd sammen med noen. Selv etter alle disse årene med meg ville det å dele hjem med en kjæreste være helt nytt for ham. Det er forskjell på å kjenne noen godt og å ha dem der hver dag, med egne vaner og en mening om hvordan ting skal være hjemme. Jeg skjønner at det kan føles som en stor overgang. Men jeg vet fortsatt ikke hvor lenge jeg skal vente.
Det er nok derfor valgene vi tok for huset, blir så vanskelige å tenke tilbake på. For meg handlet det om mer enn å finne en fin farge på veggen. Vi valgte ting til et sted der vi skulle ha et liv sammen. Nå lurer jeg på om det betydde det samme for oss begge. Er han redd for en forandring han faktisk ønsker, eller vil han helst at vi fortsetter å ha hvert vårt hjem?
Jeg tror ikke alle par må bo sammen for å ha det bra. Kanskje kunne vi begge trives med å bo hver for oss. Men da måtte jeg også få velge det, med visshet om at det var slik forholdet vårt skulle være. Det er noe annet enn å bli boende alene mens jeg venter på en invitasjon jeg trodde ville komme.
Og jeg vil ikke måtte mase meg til en plass i huset hans. Selv om jeg fikk flytte inn etter å ha presset på, ville det fortsatt bety noe om han var glad for å ha meg der. Jeg vil at det skal være plass til hverdagen min også, ikke bare til tingene mine.
Foreløpig sier han at han er redd, og jeg tror jeg er klar. Jeg har ikke flyttet. Jeg prøver å finne ut hva jeg trenger å høre fra ham, før enda mer venting begynner å kjennes som et valg jeg også har tatt.
