Da han gikk, lå brevet jeg hadde skrevet til ham, fortsatt hjemme hos meg. Jeg måtte minne ham på at han hadde glemt det. Han ba om unnskyldning. Jeg satt igjen og lurte på hvorfor akkurat denne lille delen av kvelden gjorde meg så lei meg.
Vi har datet i over et år. Jeg er 23 og han er 27, og jeg hadde ordnet en feiring fordi han var blitt forfremmet på jobben. Jeg laget maten, kjøpte inn drikke, dekket bordet og tente lys. I tillegg skrev jeg et brev om hvor stolt jeg var av ham. Det var den mest personlige delen av det jeg hadde gjort i stand.
Han satte pris på alt sammen. Det vil jeg ha med, for ellers høres det fort ut som om jeg hadde lagt mye arbeid i en kveld han knapt la merke til. Sånn var det ikke. At han satte pris på innsatsen, er også en del av historien, selv om det glemte brevet har fått mye plass i tankene mine etterpå.
Mat og drikke er til for å nytes der og da. Et brev er noe annet for meg. Ordene var skrevet til akkurat ham, og jeg hadde nok sett for meg at han selvfølgelig ville ta dem med hjem. Jeg skjønte ikke hvor mye jeg forventet det før han gikk uten brevet.
Det som gjør det vanskeligere å slippe, er at dette har skjedd én gang før. Nå er det andre gang han glemmer noe jeg har gitt ham. Jeg vil ikke bruke to hendelser som bevis på hva han føler for meg. Likevel er det vanskeligere å avfeie det som ren glemsel når det skjer igjen.
Han kan ha blitt glad for brevet og likevel glemt å ta det med seg. Kanskje det å ta vare på sånne ting heller ikke betyr like mye for ham som for meg. Ingen av delene beviser at han ikke koste seg, eller at han ikke ville ha det jeg hadde skrevet. Men fra jeg oppdaget at brevet lå igjen, var veien kort til tanken om at han kanskje ikke ville ha det i det hele tatt.
Jeg føler meg også litt sårbar når jeg må minne ham på det. Brevet viste allerede at jeg brydde meg. Å minne ham på å ta det med seg føles nesten som å be om et tegn på at det jeg ga ham, betyr noe. Kanskje han ikke la mer i det enn at han var glemsk. For meg ble det likevel noe som gjorde vondt.
Og så lurer jeg på om det er teit å bli lei seg. Jeg forventet ikke at han skulle behandle brevet som en skatt. Jeg ville bare at han skulle ha lyst til å ta det med hjem. Han ba om unnskyldning da jeg minnet ham på det. Jeg vet fortsatt ikke om han skjønte hvorfor jeg trengte å si fra.
