Jeg er 24, singel og jobber som flyvertinne. Turnusen gir meg lite tid til dating, men den sørger i det minste for at jeg av og til havner i samme rom som en skikkelig søt fyr. Riktignok er rommet veldig langt og smalt, og én av oss er på jobb.
Noen ganger smiler jeg litt ekstra til ham. Jeg holder blikket hans et øyeblikk lenger enn jeg pleier, eller tuller litt hvis vi kommer i prat. Senere finner jeg kanskje en grunn til å stikke innom igjen. Jeg er vanligvis litt sjenert, så det kribler ekstra når jeg flørter med vilje og merker at han skjønner det. Av og til blir jeg litt mer oppglødd enn jeg hadde regnet med på en helt vanlig arbeidsdag.
Som regel vet jeg hvordan det ender før jeg begynner. Kanskje vi har kort tid på bakken, eller så går han av for å begynne ferien sin mens jeg gjør meg klar til å fly rett tilbake. Jeg gir ham ikke nummeret mitt eller foreslår at vi skal møtes. Likevel hender det at jeg tenker på ham etter at han har gått, selv om vi bare fikk hverandre til å smile noen ganger.
På en lang dag kan det være mer enn nok. Det er gøy å merke at en jeg synes er søt, kanskje synes det samme om meg. Og det er noe eget ved å gå nedover midtgangen igjen og se ham løfte blikket fordi han håpet jeg skulle komme forbi. Det er gjerne da jeg lurer på hva han tror jeg er ute etter. Jeg kan kose meg med den lille gnisten og samtidig vite at jeg står på et annet fly om en time. Han har neppe fått med seg turnusen min.
To voksne kan ha en hyggelig prat og gå videre med dagen sin. Samtidig vet jeg at jeg noen ganger gjør en innsats for å få oppmerksomheten hans, rett og slett fordi jeg liker å få den. Er det greit når jeg regner med at jeg aldri ser ham igjen?
