For noen måneder siden begynte jeg i ny jobb. Rundt samme tid matchet jeg med en kvinne på Hinge som hadde samme jobb som meg. Hun var omtrent så midt i blinken som det gikk an å komme: brunt hår, blå øyne og et par år yngre enn meg. Før noen av oss rakk å skrive noe, fjernet hun matchen. Jeg tipper hun skjønte at vi skulle bli kolleger. Hun har hatt plenty av anledninger til å nevne det siden, og så langt har vi begge hatt vett til å si absolutt ingenting.
Vi jobber ikke direkte sammen, men vi støter på hverandre på kontoret. Hun pleier å si hei, og av og til kommer hun med en liten spøk. Jeg sier hei tilbake og gjør mitt beste for å se ut som en som aldri har tenkt på dette etter arbeidstid. Jeg tror det går ganske bra.
Her om dagen måtte jeg spørre henne om noen produkter. Det var et helt reelt jobbspørsmål, så for én gangs skyld visste jeg akkurat hvordan jeg skulle starte samtalen. Etterpå ble vi stående og se hverandre i øynene i noen sekunder. Noen sekunder er overraskende lenge når man er ferdig med å snakke om produkter. Jeg kjente at det var noe der i den pausen. Hva hun kjente, aner jeg ikke.
Jeg har vært på date med andre kvinner siden vi matchet, og jeg blir fortsatt glad når jeg ser henne på kontoret. Samtidig vet jeg omtrent så mye om henne som man får vite av å si hei i gangen. Jeg tror hun er singel, men det vet jeg heller ikke. Det jeg vet, er at jeg ikke vil legge an på henne på jobb.
Kanskje vi havner på samme jobbsamling en dag og får snakket sammen lenger enn det tar å gå ned en gang. Fram til da sier jeg hei når jeg ser henne, og går videre med dagen. Hvis det noen gang skulle bli snakk om en date, hadde jeg gjerne sagt ja. Men det er vel best å la det ligge foreløpig?
