Jeg betaler alltid på første date. Har jeg invitert en kvinne ut, føles det naturlig å ta regningen. Den delen er enkel. Det jeg fortsatt prøver å finne ut av, er hvor mye det som skjer rundt betalingen, bør telle.
Hvis hun finner fram kortet og takker når jeg betaler, går jeg hjem med en bedre følelse. Vi trenger ikke diskutere hvem som skal ta regningen. Jeg betaler gjerne. Jeg setter bare pris på at hun viser at hun legger merke til det.
Hvis hun verken tilbyr seg å betale eller sier takk, merker jeg meg det også. Det forteller meg ikke alt om hvem hun er, men det blir sittende. Skjer det samme på date nummer to, begynner jeg å lure på om jeg har lyst til å invitere henne på en tredje.
Det hyggeligste er når hun tilbyr seg å betale, og jeg kan si at hun kan ta den neste. Det føles avslappet. Samtidig gir det henne en enkel mulighet til å vise om hun vil møtes igjen. Det er fint å høre at den andre allerede er innstilt på å ta sin tur.
Jeg var gift i atten år, så jeg har kommet tilbake til dating uten helt å vite hva folk forventer. Jeg kjenner mine egne vaner, men vet ikke hvor godt de stemmer med andres. Det jeg oppfatter som vanlig høflighet, er kanskje noe en annen knapt tenker over.
Etter skilsmissen er jeg også mindre villig til å havne i et forhold der økonomien blir skjev igjen. Det påvirker nok hva jeg legger merke til. Derfor kan et lite øyeblikk rundt en regning bety mer for meg enn selve beløpet.
Jeg forventer ikke at vi skal avklare økonomien i et framtidig forhold på første date. Men når man nettopp har møttes, er det slike små situasjoner man har å gå etter. Et tilbud om å betale og et takk gir meg et inntrykk av omtanke.
Jeg er komfortabel med å ta regningen. Det jeg lurer på, er om jeg er for kresen når interessen dabber av etter to ganger uten et takk, eller om det er rimelig å ønske seg den lille oppmerksomheten.
