Det er en situasjon jeg ikke helt får til å henge sammen: En mann faller for en kvinne fordi hun er sprudlende, selvsikker og sexy. Han liker klærne hennes og at hun gjør seg flid med utseendet. Så blir de sammen, og plutselig er de samme tingene et problem.
Hun har ikke blitt en annen. Hun går i den typen klær hun gikk i da de møttes. Hun liker fortsatt å se bra ut. Den utadvendte personligheten hennes forsvinner heller ikke bare fordi hun har fått kjæreste. Likevel vil han at hun skal dempe seg.
Jeg kan se for meg at sjalusi dukker opp når han først har fått et forhold han er redd for å miste. Det som virket spennende da han prøvde å få oppmerksomheten hennes, føles kanskje annerledes når han legger merke til at andre også ser henne. Det er én mulig forklaring, men jeg vet jo ikke hva den enkelte tenker.
Kanskje han også har hatt en forventning han aldri sa høyt: at hun skulle kle seg eller oppføre seg annerledes når de ble et par. Hun kan på sin side ha trodd at han likte henne slik hun var. Det virker som en ganske naturlig antakelse, med tanke på hva han falt for.
Det jeg stusser over, er hvor alminnelige disse tingene kan være. Å ta vare på seg selv. Ha på seg noe man føler seg fin i. Være varm og livlig sammen med andre. Ingenting av det forteller i seg selv hvor trofast eller engasjert man er i forholdet sitt.
Det å være sexy er heller ikke nødvendigvis noe hun skrur på for å finne en kjæreste, og så skrur av etterpå. Det kan ganske enkelt være slik hun liker å se ut og føle seg.
Fra hennes side fortsetter hun kanskje akkurat som før, men får nå klager på ting han pleide å sette pris på. Det må være forvirrende.
Hvis stilen og personligheten hennes var noe av det som fikk ham til å ville bli sammen med henne, hva forventet han at hun skulle gjøre med dem da hun sa ja?
