Jeg tok på meg en pysjshorts med gepardmønster og ringte kjæresten min på FaceTime. Jeg hadde funnet den i en pose der den hadde ligget bortpakket. Jeg bruker den sjelden, så jeg ville bare vise ham den. Han smilte og spurte hvor den kom fra.
Jeg sa at jeg hadde hatt den en stund. Så sa jeg at jeg hadde vist ham den før. Det var jeg sikker på.
Han sluttet å smile og stirret på meg. Så slo han av kameraet. Han sa «å nei» og «ikke snakk om» flere ganger mens jeg prøvde å få ham til å forklare hva som foregikk. Til slutt avbrøt han meg og sa at han aldri hadde sett den shortsen før.
Vi er begge 18. Vi har vært sammen i halvannen måned, men kjent hverandre i litt over et år. Vi snakket også sammen i tre måneder i 2025. Det finnes altså tidligere samtaler jeg kan huske den fra. Da jeg sa at han hadde sett shortsen, mente jeg det.
Han oppfattet det som at jeg hadde vist den til en annen fyr og blandet dem sammen. Plutselig ble jeg beskyldt for å være utro. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle bevise at det var ham jeg husket. Jeg gjentok at jeg ikke hadde holdt på med noen andre mens vi snakket sammen eller var kjærester.
Jeg skjønner hvordan kommentaren min kunne høres mistenkelig ut for ham. Det er noe av det som gjør meg så fortvilet. Jeg ser misforståelsen, men har ikke noe nytt å si som kan oppklare den. Selv om jeg husker feil om shortsen, betyr ikke det at det var en annen fyr.
Så begynte han å si at han hadde visst det, at flere ting nå ga mening. Jeg vet ikke hvilke ting han mener. Jeg prøver fortsatt å forklare shortsen, mens han tydeligvis setter den inn i en historie jeg ikke kjenner.
Dette skjer mens jeg prøver å skrive det ned. Jeg har ikke vært utro. Jeg trodde jeg husket en FaceTime-samtale. Nå er jeg redd for at det kan koste meg forholdet, og jeg vet ikke hva mer jeg kan si som han vil tro på.
