Forloveden min og jeg hadde utforsket dominans og underkastelse før, men som regel føltes det som noe vi lærte sammen. Vi var glade i hverandre og nysgjerrige. Noen ganger prøvde vi begge å finne ut hva neste steg skulle være.
Jeg er 28, og vi har hatt et åpent forhold en stund. For noen måneder siden fikk jeg kontakt igjen med en mann på 44 som jeg hadde kjent i flere år. Kjemien var der nesten med en gang. Etter at vi hadde truffet hverandre i et par måneder, bodde han hos oss en hel måned.
Det merketes at han hadde erfaring. Han var tydelig og trygg, uten å virke som om han lette etter den rette tonen eller måtte prøve seg fram for å finne tryggheten. Dynamikken fortsatte også utenfor soverommet. Han hadde mye kontroll, og forloveden min måtte forholde seg til strenge begrensninger. For ham var dette mer enn en rolle han gikk inn i for en kveld.
Jeg falt lettere inn i det enn jeg hadde ventet. Jeg trengte ikke jobbe for å komme i riktig stemning eller overtale meg selv til å gi slipp. Den rolige tryggheten hans fikk fram noe i meg som tidligere hadde krevd mer innsats.
Forloveden min merket det også. Han syntes opplevelsen var spennende, men ble samtidig litt satt ut. Begge deler var sant. Jeg vil ikke overse den vanskelige delen bare fordi samtalen blir enklere da.
Vi er fortsatt forlovet, og forholdet er fortsatt åpent. Jeg elsker ham som han er, også det at vi begge naturlig foretrekker å underkaste oss. Jeg håper ikke at han skal bli en annen, og jeg leter ikke etter noen som kan ta plassen hans.
Samtidig vet jeg nå at en tydeligere dominant partner betyr noe for meg. Det er vanskelig å si høyt når han kan høre det som en sammenligning, selv om det ikke er slik jeg mener det.
Han liker ydmykelse som en avtalt del av dynamikken. Det gjør grensen vanskeligere å finne. Hvordan forteller jeg ærlig hva som fungerte, uten at noe vi begge liker, ender med å såre ham på ordentlig? Og hvordan fortsetter vi å utforske dette samtidig som vi tar vare på forlovelsen vi begge fortsatt ønsker?
