For noen uker siden var han bare en jeg hadde møtt på nettet. Nå er han en av de første jeg føler at jeg kan vise hvem jeg egentlig er. Det er en ganske stor forandring, særlig når vi fortsatt ikke vet hva vi skal kalle det vi har.
Jeg er 18, og han er 24. Vi har mye til felles, spesielt humoren og måten vi tenker på. Jeg hadde ikke ventet at vi skulle bli så nære. Det lå ingen plan bak. Vi begynte å prate, og etter hvert ble samtalene med ham noe som betydde mye for meg.
Det jeg stadig vender tilbake til, er hvor avslappet jeg føler meg med ham. Det er fint å komme godt overens med noen, men det betyr enda mer å kunne være seg selv. Med ham kjenner jeg ikke det samme behovet for å holde igjen.
Nå befinner vi oss et litt uklart sted. Vi vet ikke helt om vi er venner eller i et forhold. Bare det å skrive de to alternativene får det til å høres mer avklart ut enn det er. Vi er nære, men har ikke satt noe navn på det.
Han presser meg ikke i det hele tatt, og det betyr mye. Jeg opplever ham også som moden. Samtidig har han seksuell erfaring, og det har ikke jeg. Den forskjellen tenker jeg på. Det er seks år mellom oss, og så er det forskjellen på hva vi har opplevd. Det henger sammen, men er ikke helt det samme.
Jeg liker ham, og jeg liker hvordan jeg har det når vi snakker. Samtidig prøver jeg å forstå hva det vil bety å gå videre, når vi ikke helt har funnet ut hva vi er nå. Jeg vil ikke gjøre noe godt til et problem bare fordi det er uvant. Men jeg vil heller ikke la det at jeg føler meg trygg med ham, bli svaret på alle de andre spørsmålene.
Så her er jeg, uventet nær en person, usikker på hva vi er, og i tvil om jeg vil ta neste steg. Bør jeg gi ham en sjanse?
