I fjor trodde jeg at vi skulle gifte oss. Foreldrene mine hjalp meg med forberedelsene, og jeg tok valg ut fra livet kjæresten min og jeg skulle begynne på sammen. Så ble det ikke noe bryllup. Han ville starte en bedrift først.
Et år senere sier han fortsatt at han sparer penger. Vi har vært sammen i fem år, er begge i slutten av trettiårene og har ingen ny dato. Det er stort sett jeg som tar opp ekteskap.
Jeg drømmer ikke om et dyrt bryllup. En enkel borgerlig vielse hadde vært helt fint for meg. Familien hans har god råd, selv om det selvfølgelig ikke sier hva han selv har råd til. Det jeg sliter med å forstå, er hvorfor økonomien stadig utsetter også en beskjeden vielse, uten at vi får noen tydelig plan.
Nå jobber jeg i utlandet. Tanken var at vi skulle gifte oss, at jeg skulle slutte i jobben der og at vi skulle slå oss til ro sammen. Jeg har allerede tatt store valg fordi jeg trodde det var dit vi var på vei. Jeg takket nei til en karrieremulighet i det offentlige og valgte å undervise i provinsen han kommer fra. Det var valg jeg tok med vårt felles liv i tankene.
Jeg respekterer at han vil bygge opp en bedrift, og jeg forstår ønsket om en trygg økonomi. Men da bryllupet falt bort i fjor, virket han ikke særlig skuffet. Han tok heller ikke initiativ til å finne en ny dato. Det har blitt sittende i meg, like mye som selve utsettelsen.
Foreldrene og søsknene mine er også bekymret. De mener jeg har ventet lenge nok. Det gjør vondt å høre, for jeg vil gjerne kunne fortelle dem at vi har en plan. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si.
Jeg vil ikke presse ham til et bryllup han ikke ønsker. Jeg vil at han skal ha lyst til å gifte seg med meg, og at vi skal kunne si noe om når. Akkurat nå vet jeg ikke om han trenger mer tid, eller om vi ser for oss forskjellige liv.
Med en tidsplan hadde jeg i det minste visst hva jeg tok stilling til. Etter fem år, skal jeg gi ham mer tid, eller godta at framtiden jeg har innrettet livet mitt etter, kanskje aldri blir noe av?
