Mannen som prøver å vinne meg, er 41 år og veldig begeistret. For meg, tydeligvis. Nesten hver dag vi har kontakt, sier han en variant av det samme: «Du er SÅ FANTASTISK.» Noen ganger kommer den litt roligere utgaven: «Jeg synes bare du er helt fantastisk.»
Jeg vet at det er ment som et kompliment. Han vil si noe fint, og det burde jo være hyggelig å høre. Men etter hvert som det gjentas, har jeg sluttet å føle meg verdsatt og begynt å bli anspent.
Det er mye å leve opp til når jeg fremdeles prøver å finne ut om jeg liker ham.
Jeg har helt vanlige feil, og nok av dem. Jeg kan være irritabel. Jeg vet ikke alltid hva jeg vil. Akkurat nå vil jeg ha litt rom til å kjenne etter hvordan jeg har det sammen med ham, uten at jeg samtidig må passe på at han beholder det strålende inntrykket sitt av meg.
I stedet kommer enda en begeistret erklæring, og jeg kjenner presset. Jeg føler at jeg må være den personen han allerede er så sikker på at jeg er. Så blir jeg irritert, og det var neppe den romantiske virkningen noen av oss håpet på.
Det er noe vanskelig ved å bli beundret så intenst før mine egne følelser har rukket å utvikle seg. Han virker sikker. Jeg prøver fortsatt å orientere meg. Det blir vanskeligere når jeg merker at han allerede har kommet så mye lenger enn meg.
Jeg kjenner igjen impulsen, for jeg har gjort det samme selv. Jeg har syntes at noen var vidunderlige og sagt det om og om igjen, som om mer beundring alltid måtte være bedre. Fra denne siden virker ikke det like opplagt.
Et kompliment innimellom kunne jeg kanskje tatt imot og gledet meg over. Nå kommer de så ofte at jeg går og venter på det neste. Jeg vil gjerne hygge meg med ham og se hva som kan utvikle seg. Det er vanskelig når jeg nesten daglig blir presentert for den fantastiske kvinnen jeg visstnok skal være.
