Det er fire dager siden hun gikk, og vi har ingen kontakt. Jeg vet hvorfor det ble slutt. Jeg kan forklare hvorfor forholdet ikke kunne gi meg det jeg ønsket. Likevel er hun fortsatt midtpunktet i livet mitt, selv om hun ikke lenger er en del av det.
Vi begynte å date to uker etter at hun kom ut av et åtte år langt forhold. Det tidspunktet er vanskelig å overse nå. Men de første tre månedene hadde vi det veldig fint. Hun var tydelig interessert, vi kom nær hverandre og oppførte oss omtrent som kjærester. Jeg tok det som skjedde mellom oss på alvor.
Så begynte andre å se på oss som et par, og hun skjønte hvor seriøs jeg var. Da kjølnet det mellom oss. Jeg klarte ikke å forstå hvor vi var på vei. Usikkerheten gjorde meg engstelig, og behovet mitt for å få et svar ser ut til å ha lagt mer press på henne.
Til slutt sa hun at hun ikke kunne gi meg det jeg ønsket. Hun trengte tid og var ikke klar for et nytt forhold så kort tid etter det forrige. Ikke nå, og heller ikke i nærmeste framtid. Jeg ville være sammen med henne. Hun var ikke klar for det.
Jeg forventer ikke at hun kommer tilbake. Og selv om hun skulle gjøre det, vil jeg ikke ta henne tilbake så lenge hun ikke kan tilby forholdet jeg er ute etter. Det kan jeg si helt tydelig. Likevel savner jeg de første månedene, da jeg følte meg trygg på interessen hennes og det var lett å være sammen.
Det er dette jeg strever med etter fire dager uten kontakt. Jeg vet at vi ikke kunne få det til slik vi hadde det, men tankene mine kretser fortsatt rundt henne. Mot slutten var det mye smerte og uro, og jeg vil ikke tilbake dit. Jeg vil at livet mitt skal føles som mitt igjen. Hvordan slutter jeg å gjøre henne til midtpunktet i det?
