Da jeg begynte å date igjen som 51-åring, regnet jeg med å være rusten. Jeg hadde ikke vært singel på 30 år. Selvfølgelig ville det være uvant å møte noen nye. Det jeg ikke var forberedt på, var hvor lite jeg kom til å føle når jeg først gjorde det.
Skilsmissen var for tre år siden, og jeg ønsket den ikke. I fjor bestemte jeg meg likevel for å prøve å date. Etter så mange år som gift var bare tanken på at jeg kunne gå ut med andre, ganske fremmed.
Siden har jeg møtt noen fantastiske kvinner, og noen det ikke passet like godt med. Flere har vært vakre, vellykkede og gode mennesker som jeg så ut til å passe sammen med. Enkelte syntes jeg var så langt utenfor min liga at jeg knapt kunne tro at de ville gå ut med meg.
Jeg skjønner at jeg har vært heldig. Jeg ser hva som er fint ved dem, og jeg merker når vi har mye til felles. Men det blir likevel ikke til den følelsesmessige nærheten jeg går og venter på.
Uansett hvor lovende det virker, føler jeg meg aldri helt fornøyd eller glad. Det er alltid noe som mangler. Jeg klarer bare ikke å forklare hva.
Det er vanskelig å snakke om uten at det høres ut som jeg ramser opp egenskapene deres for å bevise at jeg burde føle mer. Dette er jo mennesker jeg har blitt kjent med. Jeg kan ikke legge sammen alt jeg liker ved en kvinne og forvente at følelsene skal komme av seg selv.
Jeg visste at det kunne bli klønete å begynne igjen. Nervøsitet, skuffende dater eller at vi ikke passet sammen, ville jeg ha forstått. Det er vanskeligere å skjønne hvorfor jeg kan møte noen jeg virkelig beundrer, og likevel kjenne så lite.
Har andre opplevd dette etter en skilsmisse dere ikke ønsket? Jeg dater igjen, men følelsesmessig vet jeg ikke helt hvor jeg er. Noen ganger lurer jeg på om noe i meg har gått i stykker.
