Etter to måneder med dating har jeg oppdaget en milepæl jeg ikke visste fantes: å få vite hva han heter på Instagram. Vi har vært på seks–åtte dater og snakket flere ganger om å bli kjærester. Tydeligvis går den prosessen raskere enn å få tillatelse til å sende memer.
Vi har også snakket om grenser. Jeg sa at jeg ikke ville vært komfortabel i et forhold med noen som følger kvinner som legger ut lettkledde bilder, og stadig liker innleggene deres. Jeg ville selvfølgelig holdt meg til samme regel selv. Om det passer for ham, er noe vi må finne ut før vi blir sammen.
I mellomtiden har jeg sendt ham memer på melding. Siden vi kjenner hverandre godt nok til å diskutere et forhold, tenkte jeg at det å sende dem direkte på Instagram var en nokså beskjeden oppgradering.
Han forklarte at han hadde laget en ny konto som han bare brukte til å se på innhold og sånt. Så ga han meg ikke brukernavnet. Det var hele samtalen om den saken. Jeg kom med et meme og gikk derfra med en redegjørelse for bruken av kontoen.
Jeg har ikke tenkt å mase meg til tilgang. Han bestemmer hva han vil dele, og jeg bestemmer hva jeg er komfortabel med. Likevel føles det rart å snakke om hva vi forventer av hverandre som kjærester når en så hverdagslig del av livet hans forblir lukket.
Jeg vet heller ikke hva den nye kontoen betyr. Slik han fortalte det, hørtes det ut som om den hadde erstattet den gamle. Det beviser ingenting. Men en ny konto, et brukernavn han ikke deler, og planer om å fortsette å date gir meg flere spørsmål enn det opprinnelige memet fortjente.
Så der står jeg. Bør jeg spørre én gang til, eller er vi allerede i ferd med å oppdage at vi har ulike forventninger til åpenhet? Han inviterer meg fortsatt ut. Vi snakker fortsatt om neste steg.
Jeg ba ikke om en forholdsstatus på Facebook. Jeg ville bare ha et sted å sende memene.
