Fem timer er vanligvis ikke så lenge. Men når du har sendt en melding til noen du liker, rekker både kontinenter og selvfølelse å flytte på seg.
Jeg møtte en kvinne på en fest hjemme hos en venn. Til å begynne med snakket vi ikke særlig sammen. Vi var bare to personer på samme fest som ennå ikke hadde kommet ordentlig i prat.
Så begynte vi å spille. Vi diskuterte strategi og fant tonen ganske fort. Tydeligvis er et felles mål en god måte å bli kjent på. Voksenlivet kunne godt hatt flere ufarlige anledninger til å vurdere kjemi gjennom taktiske beslutninger.
Etterpå ble vi sittende og snakke lenge. Vi var innom kunst, filosofi og bøker. Det føltes lovende. Samtalen hadde i hvert fall kommet et godt stykke videre fra hvem sin tur det var.
Underveis spurte jeg om Instagram-kontoen hennes, og hun ga meg den. Jeg la også merke til at hun smilte til venninnen sin, som var vert. Akkurat da var jeg tydeligvis svært mottakelig for enhver detalj som kunne bety noe. Eller ingenting.
Da vi skulle dra, tok jeg sjansen og spurte om hun ville finne på noe i løpet av uka. Jeg skal til en annen by for å jobbe en stund, så det var en grunn til å spørre nå.
I dag sendte jeg henne en melding om at jeg hadde kost meg og likt samtalen vår. Kort og hyggelig. Ingen litteraturliste, til tross for filosofien.
Hun har ikke svart. Hun har derimot sett storyene mine.
Det er det jeg har å gå på: en god samtale, en utvekslet Instagram-konto, en melding og noen visninger. Pluss fem timer med rikelig anledning til å studere egne varsler.
Jeg vet ikke om interessen først og fremst var på min side, eller om vi bare har ulike vaner når det gjelder meldinger. På festen gikk praten lett. Her går det litt tregere.
Foreløpig ligger meldingen ubesvart. Storyene mine klarer seg visst fint.
