Jeg er 40 og har en stund vært betatt av en mann på 26 i vennegjengen min. Det har vært lange blikk, et og annet blunk, lure smil og nok småflørting til å holde interessen min ved like. Noe så praktisk som klarhet har det vært mindre av.
Noen ganger er han oppmerksom, andre ganger fjern. Et effektivt system hvis målet er at jeg aldri skal komme fram til noe som helst.
Denne uka møttes vi igjen etter omtrent en måned. Da samlingen var over, kom han ut, ropte kallenavnet mitt og satte seg i nærheten. Vi pratet en stund. Det var hyggelig å se ham, og jeg fikk selvfølgelig med meg hver minste bevegelse han gjorde.
Senere fortalte en eldre mann i gjengen om en eldre kvinne som hadde invitert ham hjem for å pusse noen skuffer. Alle fikk med seg den mulige undertonen. Møbeloppussing ble plutselig kveldens store underholdning.
Da snudde han jeg er betatt av, seg mot meg.
«Har du noen skuffer du trenger å få pusset? Jeg kan komme og pusse dem for deg.»
Jeg lo og sa at jeg nylig hadde begynt å handle antikviteter, så det kunne faktisk hende jeg hadde noen skuffer som trengte litt arbeid. Beleilig nok var det sant. Jeg hadde ikke ventet at interessen for gamle møbler skulle få noen betydning for kjærlighetslivet mitt, men der satt vi.
Han lo også. Så tok han opp spøken igjen tre–fire ganger, med masse smil og øyekontakt. Ingen av de andre kvinnene fikk det samme tilbudet. Jeg hadde tydeligvis enerett på den lokale pussetjenesten.
Det jeg stadig spiller av i hodet, skjedde da jeg skulle gå. Jeg var på vei bort da han ropte høyt etter meg: «HEI! Si fra når du får de skuffene! Jeg har pussemaskinen klar! DEN ER KLAR!»
Jeg snudde meg, lo og sa at jeg skulle si fra. Han lo også.
Og det var det. Ingen konkret invitasjon utover spøken. Ingenting tydelig jeg kunne ta med hjem og gruble over uten å måtte trekke inn hypotetiske møbler.
Flørtet han, eller hadde han bare funnet en vits han skulle få absolutt alt ut av? Jeg er allerede betatt av ham, så jeg er neppe den mest pålitelige dommeren når det gjelder entusiasme for pussing.
