Jeg var på tre førstedater den siste måneden. Alle mennene var høflige og pent kledd. Den delen gikk fint. Å kjenne dem igjen fra profilbildene viste seg å være en langt større utfordring.
Hver gang så mannen som kom inn døra på puben, så annerledes ut enn på bildene at jeg ikke klarte å koble de to. Jeg hadde avtalt å møte et menneske og forberedt meg ved å studere arkivmateriale.
På én profil hadde mannen tykt, kullsvart hår. Han som dukket opp, var helt skallet og hadde hvitt skjegg. Helt vanlige trekk hos en mann. Bare et betydelig avvik fra bildene jeg hadde fått utdelt.
En annen hadde bilder av seg selv på ski i Colorado. Der så han ut til å være rundt 38. I hjørnet sto et datostempel fra digitalkameraet: 2009. Det er jo praktisk når bildet legger fram dokumentasjonen selv.
Jeg dater folk over femti. Ingen trenger å forklare meg at vi blir eldre. Vi får rynker. Håret blir tynnere, skifter farge eller mener det har gjort sitt. Tyngdekraften fortsetter ufortrødent. Jeg forventer at mennene jeg møter, ser ut som voksne mennesker som har levd i årene som har gått.
Jeg skulle bare gjerne hatt de årene med på bildet.
En første date krever litt mot i utgangspunktet. Man skal finne hverandre, få praten i gang og kjenne etter om kontakten fra meldingene finnes ansikt til ansikt også. Det blir litt ekstra knotete når første oppgave er å avgjøre om man har funnet riktig mann.
Og siden alle tre var hyggelige og hadde gjort seg flid med klærne, ble forskjellen enda mer påfallende. De hadde jo gjort seg klare til å møte meg slik de ser ut nå. Profilene hang bare litt etter.
Etter den tredje daten begynte jeg å lure på om dette er vanlig i min aldersgruppe. Velger folk bildet de liker aller best og glemmer at vi andre skal bruke det til å kjenne dem igjen? Eller er det vanskeligere å godta et nytt bilde av seg selv enn jeg har tenkt?
Ingen trenger å ha det samme håret som i 2009. Men jeg vil gjerne ha en rimelig sjanse til å kjenne dem igjen før forretten kommer.
