Jeg har vært singel i fem år og datet litt av og på, flere ganger i året. Ulike folk, ulike samtaler, men som regel samme slutt: De forsvinner. Nå er det nesten blitt oppsiktsvekkende når noen faktisk sier ha det.
Bare to personer på disse fem årene har sagt rett ut at de ikke ville fortsette å bli kjent. Det satte jeg pris på. Avvisning er selvfølgelig ikke hyggelig, men da visste jeg i det minste hvor vi sto. Jeg slapp å lure på om det fremdeles var en samtale der, eller om jeg satt alene og holdt liv i den.
Jeg skjønner at det kan være ubehagelig å sende en sånn melding. Hadde det skjedd et par ganger, ville jeg nok ikke blitt så motløs. Det er gjentakelsen som sliter, særlig når jeg selv har syntes at ting gikk bra.
Når jeg forteller venner om det, prøver de å hjelpe meg å forstå. Kanskje jeg foreslo å møtes for tidlig. Innen tre dager? Det kan ha virket litt ivrig. Men ventet jeg en uke, hadde kanskje interessen rukket å dabbe av. Et sted imellom finnes det visst et tidspunkt jeg stadig bommer på.
Etter hvert blir selv helt vanlige meldinger vanskelige. Å spørre hvordan dagen har vært, kan visst oppleves som for personlig. Prøver jeg å være mer avslappet, virker jeg uinteressert, og det føles heller ikke naturlig for meg. Er jeg meg selv, dukker en annen tanke opp: Kanskje jeg blir for mye.
Vennene mine gjetter bare. Det vet jeg. Likevel blir forslagene deres sittende. Jeg vurderer helt vanlige ting før jeg skriver dem: en invitasjon, litt begeistring, et spørsmål om ettermiddagen. Jeg savner å kunne sende en melding uten først å gå gjennom alle grunnene til at den kan bli feil.
Glassbroen i Squid Game er den nærmeste sammenligningen jeg kommer på. Samtalen kan flyte lett, og kjemien kan virke god. Likevel føles det som om ett feiltrinn er nok. Jeg vet jo ikke engang om jeg faktisk har gjort noe galt. Det er noe av det mest slitsomme.
Jeg skulle ønske folk sa hva som skjedde. I stedet blir jeg sittende og lure på hvilket skritt det var.
