Jeg støter stadig på et uttrykk i BDSM-miljøer på nettet: Underkastelse må fortjenes. Slik jeg har sett det forklart, skjønner jeg poenget. At du kaller deg dominant, gir deg ingen rett til at noen underkaster seg deg. Det må være noe den andre velger fritt.
Men i det siste har jeg begynt å snu på setningen. Må dominans også fortjenes?
Jeg synes det er litt vanskelig å formulere spørsmålet. Mener jeg å gjøre seg fortjent til noens tillit, til en rolle i et bestemt forhold, eller å vise at man kan håndtere ansvaret som følger med? Det henger sammen, men er ikke helt det samme.
Folk beskriver ofte dominans som mer enn selvtillit og evnen til å opptre bestemt. De snakker om ansvar og omsorg etterpå, altså oppmerksomheten og støtten partnerne kan trenge. Det får meg til å lure på hvilke tilsvarende forventninger som stilles til den underdanige parten.
Kan det å gjøre seg fortjent til noens dominans bety å vise at også den dominante partnerens grenser og behov blir tatt på alvor? Handler det om å være ærlig om egne grenser, si fra når noe endrer seg, og forstå at den som tar ledelsen, også kan trenge omsorg? Jeg tenker på et samspill som begge voksne ønsker, og som begge står fritt til å si nei til.
Jeg har ingen egen opplevelse å bruke som eksempel, og heller ingen ferdig definisjon jeg vil forsvare. Spørsmålet dukker bare stadig opp mens jeg leser. Når folk sier at underkastelse må fortjenes, følger jeg tankegangen. Men hvordan beskriver de tilliten og ansvaret som går den andre veien, og bruker de det samme ordet om det?
