Hun sa ja til å gå på date med meg, og nå er jeg litt bekymret. En glimrende reaksjon på en god nyhet. Veldig effektivt.
Det var jo et ja jeg håpet på. Men nå som jeg har fått det, oppdager jeg at «gå på date» innebærer overraskende mange små oppgaver. Vi må finne på noe. Avtale et tidspunkt. Og på et eller annet tidspunkt må jeg si noe. Helst mer enn én gang.
Jeg er allerede fristet til å forberede nok samtalestoff til å lede et helt talkshow. Samtidig ser jeg levende for meg hvordan det vil gå: Hun stiller et helt vanlig spørsmål, og plutselig husker jeg ingenting, bortsett fra at jeg hadde forberedt meg.
Det som burde roe meg ned, er også det som gjør meg nervøs: Hun har faktisk lyst til å bli med. Jeg har ikke fått et avslag jeg kan gruble over, eller et uklart svar jeg kan tolke i alle retninger. Jeg har fått et ja. Nå må jeg bare bruke det til noe.
Så hva gjør jeg nå? Jeg vil gjerne foreslå noe hyggelig uten at det høres ut som jeg skal arrangere en regional konferanse.
