En fiktiv fortelling.
Vi hadde datet i noen uker da han sa at han elsket meg. Det skjedde i et intimt øyeblikk, og jeg var dårlig plassert for en nyansert samtale.
Jeg registrerte setningen. Så registrerte jeg at jeg ikke hadde noen anelse om hva jeg skulle svare.
En natt med for mange tolkninger
Betydde det at han var forelsket? At han var glad akkurat da? At han hadde et litt romslig forhold til store ord?
Hjernen min foreslo flere alternativer enn vi hadde rukket å ha dater. Ingen av dem kom med dokumentasjon.
Jeg vurderte å late som jeg ikke hadde hørt det. Det virket enkelt helt til jeg innså at jeg da måtte fortsette å lure.
Kaffe var et bedre møtelokale
Ved frokosten sa jeg: «Du sa noe i går som jeg gjerne vil spørre om.»
Han så opp.
«Da du sa at du elsket meg — hva mente du?»
Han ble litt flau og sa at han hadde sterke følelser, men at formuleringen hadde kommet raskere enn han hadde planlagt.
Det var ikke et perfekt svar. Det var i det minste hans svar, som var en forbedring fra de ni jeg hadde skrevet for ham i løpet av natten.
Jeg trengte ikke svare med samme setning
Jeg sa at jeg likte ham og ville fortsette å bli kjent, men ikke var klar til å si det samme.
Han tok det fint. Vi spiste videre.
Det ble ingen avtale om fremtiden den morgenen. Bare litt mindre gjetting og en kaffe som endelig fikk min fulle oppmerksomhet.
