Vi møttes på reise. Vi er begge i trettiårene, og det tok bare noen dager før jeg var helt oppslukt av henne. Hun fortalte tidlig at hun bodde hos en fyr hun hadde hatt en uforpliktende greie med. Han var bortreist og hadde tilbudt henne å bo der. Så fant vi ut at vi skulle videre til samme øy, og hun spurte om vi skulle tilbringe tida der sammen. Jeg sa ja med en gang.
Han skulle komme hjem den kvelden. Hun sa at hun egentlig ikke hadde så lyst til å treffe ham, men følte at hun burde, siden han hadde lånt henne leiligheten. Hun sa hun skulle overnatte på et hostel. Av en eller annen grunn tok jeg ferga en dag før henne. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hvorfor. Vi klemte og kysset på kaia og snakket om hvor fint det skulle bli å ses dagen etter. Den natta lå jeg alene på hotellrommet jeg hadde bestilt med tanke på oss begge, og lurte på hvorfor jeg hadde hatt sånn hast med å dra.
Da ferga hennes la til, løp hun rett i armene mine. Plutselig føltes det dumt at jeg hadde ligget våken og bekymret meg. Vi tok med bagasjen hennes til hotellet og begynte å kysse. Mellom kyssene spurte jeg hvor hun hadde endt opp med å overnatte. Hos ham, sa hun. Jeg spurte om de hadde ligget sammen. Hun sa ja.
Vi to hadde ennå ikke ligget sammen. Hun sa at hun ville ta det rolig med meg og se hvor det bar. Med ham var det bare fysisk, sa hun. Hun minnet meg også på at vi aldri hadde avtalt at vi bare skulle holde oss til hverandre. Det hadde hun rett i. Jeg skjønte det hun sa, men klarte ikke å slippe tanken på de tolv timene eller så. Jeg hadde ligget våken og tenkt på henne, og kvelden hennes hadde gått ganske annerledes.
Vi er fortsatt sammen. Det er en stund siden nå, men jeg tenker fremdeles på hvor sikker jeg var der jeg sto på kaia, på at vi gledet oss til det samme. Jeg har lyst til å høre hvordan andre oppfatter det, særlig kvinner. Er det forståelig at det fortsatt gjør vondt? Hvor mye av det handler om noe jeg forventet uten å si det høyt?
