Jeg møtte en mann på en datingapp, og kjemien mellom oss er nesten absurd god. Vi snakker lett sammen, og det føles som om vi har kjent hverandre i årevis. Jeg kan være helt meg selv med ham. Vi har det fint også når vi ikke gjør noe spesielt, og når vi er fra hverandre, har jeg mest lyst til å snakke med ham.
Likevel er han ikke den jeg hadde sett for meg. Karrieren hans, livsstilen hans og hvor han er i livet, passer ikke helt med bildet jeg hadde av en partner. Sagt rett ut er jeg usikker på om han kan gi meg den materielt gode tilværelsen jeg ønsker meg. Jeg har skapt et godt liv for meg selv, og det er vanskelig å late som om dette ikke betyr noe.
Jeg har ikke tatt bekymringen opp med ham. Jeg er redd for å avslutte noe som føles så bra, og høytidene nærmer seg. Jeg har ikke lyst til å være alene gjennom dem. Samtidig blir vi mer knyttet til hverandre jo lenger vi dater, og da kommer spørsmålet tilbake: Kaster jeg bort tiden min?
Slik han er nå, tror jeg ikke han er klar til å gi meg det livet jeg ønsker meg. Kanskje han har potensial. Men vi nærmer oss begge 40, og jeg vet ikke om jeg kan fortsette å date noen for den han kanskje blir. Jeg er forvirret: Skal jeg lytte til hodet eller hjertet?
