Vi har fått til det lille smilet på campus. Å spørre om hun vil ta en kaffe er visst et hakk vanskeligere.
Jeg møtte henne i starten av semesteret. Vi var på samme gruppefly til universitetet, og hun hadde gått på videregående med romkameraten min. På toget fra flyplassen til studentboligene pratet vi om litt av hvert.
Siden har vi utvekslet et lite smil hver gang vi passerer hverandre. En ordentlig samtale har det blitt dårligere med.
For en stund siden svarte jeg på en historie hun la ut om et slott, og spurte hvor det var. Vi pratet litt om det, og jeg inviterte henne med på femmerfotballen universitetet arrangerer på søndager. Hun sa kanskje. Da jeg spurte dagen etter om hun kom, svarte hun at hun ikke følte seg helt i form. Jeg skrev «ok, ta vare på deg». Hun har fortsatt ikke åpnet meldingen. Det er en stund siden, men vi smiler fremdeles når vi møtes.
Jeg har lyst til å be henne ut, men ser henne som regel når jeg er på vei til forelesning og hun er på vei tilbake, ofte sammen med noen. Vi har ingen fag sammen, og romkameraten min og hun er ikke nære nok til at han kan introdusere oss på en naturlig måte.
Jeg tenker også at det blir rart å sende en melding ut av det blå: «Hei, vil du ta en kaffe en dag?» Selv om vi faktisk allerede har rukket å snakke om både et slott og fotball. Hva gjør jeg – venter på at hun skal være alene så vi kan prate ordentlig, eller er en enkel kaffeinvitasjon på melding mindre tilfeldig enn jeg innbiller meg?
