Et fiktivt samlivsdilemma.
Da jeg møtte Mark, hadde han bøker i stabler og post på kjøkkenbenken. Jeg likte at hjemmet så bebodd ut. Et sted må jo et menneske få legge en kvittering uten at den får eget arkivnummer.
Før vi flyttet sammen, snakket vi grundig om rydding. Jeg liker klesvask og tok ansvar for den. Resten skulle vi dele. Litt rot var greit, og vi skulle hjelpe hverandre når livet ble travelt.
Etter innflyttingen ble benken så full at jeg ikke fikk plass til skjærebrettet. På sofaen konkurrerte jeg med tingene hans om en sitteplass. Samtidig irriterte han seg over min tomme brusboks og en gryte jeg hadde glemt å vaske.
«Du må vise mer initiativ», sa han. Jeg foreslo faste ansvarsområder. Han ville ikke ha en plan. Tilsynelatende skulle initiativ være spontant, kontinuerlig og hovedsakelig mitt.
En avtale trenger to deltakere
Ulike terskler for rot kan forhandles. At én kritiserer mens den andre gjør arbeidet, er et annet problem. En ny app løser lite dersom partneren avviser selve ansvaret.
Beskriv det konkret: «Jeg tar klesvasken som avtalt. Du må ta ansvar for kjøkkenet etter middagen, inkludert benk og oppvask. Jeg kan ikke gjøre begge deler i tillegg til min egen jobb.» Avtal også hva dere mener med ferdig, og når det skal være gjort.
Se deretter på handlingene. Blir avtalen fulgt uten at du må være arbeidsleder? Kan du ta opp en skjevhet uten at samtalen blir en vurdering av din personlighet?
Du trenger ikke kommunisere stadig mer elegant for å fortjene samarbeid. Hvis partneren nekter å bidra og samtidig angriper innsatsen din, er det grunn til å vurdere om denne boformen fungerer for deg. Kjærlighet gjør ikke kjøkkenbenken større.
Når skjevfordelingen også skaper avstand, les om belastning og nærhet i hverdagen.
