Et fiktivt samlivsdilemma.
Jeg var 24 og hadde vært sammen med kjæresten min i seks år. Vi bodde sammen og snakket om å gifte oss. Så oppdaget jeg meldinger som viste at han hadde hatt skjult kontakt med en gift kvinne.
Da jeg tok det opp, sa han at jeg ikke var morsom lenger. Det var en forklaring som krevde at jeg skulle ta ansvar for et valg han hadde holdt skjult. Jeg kunne erkjenne at forholdet hadde problemer uten å godta den ansvarsfordelingen.
Jeg søkte støtte hos en venninne jeg hadde kjent i tolv år. To uker senere fikk jeg vite at også hun hadde vært involvert med ham. Hun benektet det. Han innrømmet det.
To tillitsbrudd, ingen hastverk med tilgivelsen
Jeg trengte avstand fra begge. Vennskapets lengde gjorde ikke hennes handling mindre viktig, og nærheten vi hadde hatt, ga henne ingen rett til fortsatt tilgang til meg.
Det praktiske måtte også løses: bolig, nøkler og tingene mine. Jeg kunne be en person utenfor konflikten om støtte, uten å gjøre alle bekjente til deltakere i en offentlig rettssak.
Hva med den andre kvinnens ektemann?
Jeg vurderte å fortelle ham det. Før en slik samtale måtte jeg skille mellom dokumenterte opplysninger og det andre hadde fortalt. Dersom jeg tok kontakt, kunne jeg holde meg til det jeg faktisk visste og la ham bestemme hva han ville gjøre.
Jeg skulle ikke sende intime bilder, true noen eller bruke opplysningene som et middel til å få eksen tilbake. Å informere og å straffe er ulike handlinger.
Jeg kunne ikke få et godt svar på alle spørsmål. Jeg kunne begynne å bygge et liv der støtten min ikke kom fra de samme menneskene som gjorde det nødvendig å søke den.
