En fiktiv satire om småligheten etter et brudd.
To år etter at eksen var utro med en kollega, møtte jeg ham på gaten. Han var 26 og hadde mindre hår enn sist. Min første tanke var at universet endelig hadde behandlet klagen min.
Det var en tilfredsstillende tanke. Den holdt omtrent like godt faglig som et horoskop skrevet på en kvittering.
Vennen jeg gikk sammen med, spurte om det var ham. Jeg nikket med verdigheten til en person som nettopp hadde mottatt en erstatning på tre hårstrå.
Karma hadde ikke bestilt time
Håret hans fortalte meg ingenting om anger, karakter eller hva som hadde skjedd etter bruddet. Det sa heller ingenting om verdien hans som menneske. Min trang til å gjøre det til en moralsk dom fortalte derimot litt om meg.
Jeg ville ikke ha ham tilbake. Jeg hadde det bedre nå. Likevel ønsket en liten del av meg at han skulle se ut som en offentlig beklagelse.
Vi gikk videre. Vennen min foreslo kaffe, en aktivitet med bedre dokumentert relevans for den kommende halvtimen enn min analyse av eksens hårfeste.
Jeg bestilte den store. Det var på tide å gi den personlige utviklingen min noe annet å arbeide med.
