En fiktiv refleksjon om hverdagen som par.
En kveld kom jeg hjem til et lerret i hagen, lys over terrassen og et teppe foran filmen. Jake hadde ordnet utekino. Det var gjennomtenkt, og jeg ble glad.
Jeg hadde også vært irritert fordi vi stadig hadde samme samtale om husarbeidet. Begge deler kunne være sant. Jeg trengte ikke velge mellom å sette pris på kvelden og å ta opp det som fortsatt ikke fungerte.
Små gester og konkrete avtaler gjør forskjellige jobber
Vi kunne planlegge hyggelig tid sammen og samtidig fordele oppgaver tydeligere. «Jeg vil at du skal ta ansvar for dette uten at jeg minner deg på det» sa mer enn et langt blikk mot søppelposen.
Jake kunne fortelle hva han savnet. Jeg måtte lytte uten å gjøre enhver frustrasjon til et angrep på hele forholdet. Det betydde ikke at vi skulle legge alt på bordet samtidig eller løse det før filmen begynte.
Det gode trengte ingen stor teori
Noen kvelder gjorde vi noe nytt. Andre spiste vi popcorn i pyjamas. Ingen av delene beviste at vi hadde funnet hemmeligheten bak et lykkelig ekteskap.
Det som hjalp oss, var å legge merke til hva som faktisk passet, og justere når det ikke gjorde det. En overraskelse skulle være hyggelig for mottakeren, ikke en oppgave som måtte mottas med riktig mengde takknemlighet.
Filmen var middelmådig. Kvelden var fin. Neste dag gikk Jake ut med søpla. Det siste hadde ikke vært med i traileren, men betydde også noe.
