For rundt ti år siden, da skilsmissen min var kommet litt på avstand, meldte jeg meg på Match. Jeg var 80 år og hadde skrevet noen meldinger med en kvinne før vi avtalte å møtes til en sen frokost.
Hun var hyggelig og jobbet i næringslivet. Under frokosten fortalte hun at hun som regel bare trengte noen minutter i et møte med en gruppe menn for å skjønne hva slags folk de var. Jeg syntes det var en pussig påstand, men lot den ligge. Hun rakk i hvert fall ikke å analysere meg der og da.
Etter frokosten småpratet vi på vei mot bilene. Vi kom først fram til min. «Ikke havn i trøbbel», sa hun.
Jeg mente svaret som en spøk: «Hvordan visste du det?»
«Det ante meg!» sa hun, snudde på hælen og gikk.
Jeg var nær ved å rope etter henne: «Vent litt, hva slags trøbbel tror du jeg er i?» Men jeg lot være. Senere ringte jeg og la igjen en beskjed. Hun ringte aldri tilbake.
Jeg lurer fortsatt på hva hun mente hun hadde skjønt om meg. Det verste jeg faktisk har vært borti, er noen fartsbøter i en ’68 SS Camaro.
