Hvis jeg bare skal vurdere utseendet mitt, gir jeg meg selv sju av ti. Helt respektabelt. Nok til å gå ut døra med selvtillit, uten å forvente kø av romantiske henvendelser.
Lenge virket det som en ganske presis vurdering. Jeg hadde én kjæreste, det ble slutt, og etterpå holdt jeg meg stort sett for meg selv. Vennegjengen besto av andre single gutter som trente. Vi hadde nesten gjort sivilstatusen til en lagidrett.
Jeg jobbet med meg selv og prøvde å komme meg videre i livet. Forelskelse sto ikke akkurat på programmet. Så begynte plutselig flere attraktive kvinner å ta kontakt. Det var en merkbar endring i en ellers ganske stabil hverdag.
Jeg tenkte at jeg burde gi det en sjanse. Bli kjent med alle, og se om jeg fant én jeg passet sammen med. Inne i hodet mitt var dette en ryddig og fornuftig plan.
Problemet var at alle så ut til å like meg. Etter hvert begynte de å snakke som om vi datet og var på vei mot noe seriøst. Ingenting var avtalt, men den detaljen hadde tydeligvis mindre betydning enn jeg hadde trodd.
Samtidig oppdaget jeg at jeg egentlig ikke hadde lyst til å være sammen med noen.
Noe av det handler om usikkerhet. Jeg synes disse kvinnene er utenfor min liga, og ser for meg forventninger jeg kanskje ikke kan innfri. Særlig økonomisk, mens jeg fortsatt prøver å bygge meg et liv. De har ikke lagt fram noen prisliste. Den har jeg klart å lage selv.
Det vanskeligste å innrømme er likevel at jeg ikke vil miste interessen deres. Etter så lang tid uten denne typen oppmerksomhet er jeg redd den aldri kommer igjen. Jeg vil visst holde mulighetene åpne, samtidig som jeg helst slipper å gjøre noe med dem.
Nå må jeg forklare meg til folk som kanskje tror vi allerede har begynt på noe. Jeg vil ikke ha et seriøst forhold til hver av dem. Jeg tror ikke jeg vil ha et forhold i det hele tatt. Hvordan sier jeg det når samtalene våre har gitt inntrykk av noe annet?
