Jeg har fått høre at jeg er litt for opptatt av å gjøre alle til lags. Det merkes når jeg skal planlegge en date. Tydeligvis kan «jeg vil at du skal ha en fin kveld» føre til overraskende mye administrasjon.
Jeg ser på meg selv som en gammeldags romantiker. Når jeg først kjenner noen, vet hva hun liker og hva hun gjerne rydder plass til i kalenderen, klarer jeg som regel å finne på noe bra. Problemet er at det kan ta noen måneder å samle alle de opplysningene. I starten har jeg mest entusiasme og noen løse holdepunkter.
Derfor vil jeg gjerne ha innspill. Hvilken dag passer? Hva har du lyst til å spise? Er det et arrangement du vil på, eller et sted som betyr noe for deg? For meg er dette spørsmål som hjelper meg å lage en hyggelig kveld. På telefonen din kan de fort se ut som enda en oppgave du må ta stilling til.
Særlig hvis du allerede er stresset og utslitt av jobb og resten av livet: Er tjue–tretti minutter med meldinger om planene verdt det? Eller vil du helst at jeg bare velger noe og sier når vi møtes?
Jeg skjønner jo fordelen med «onsdag kveld, øl og burger». Der har vi både dag og middag, med begrenset behov for oppfølgingsskjema. Men hva om du ikke liker restauranten? Eller jeg lager middag og stolt serverer noe du aldri ville valgt?
Med litt samarbeid kunne vi kanskje gått langs elva og sett på dragebåtene, og deretter besøkt det lokale beverreservatet mens beverne bygger demninger og samler ved. Det hadde i hvert fall vært en tur med særpreg. Beverne vet dessuten hva de skal bruke kvelden til.
Dette er bare muligheter, ikke en date jeg allerede har planlagt. Jeg prøver å finne ut når det føles omtenksomt å planlegge sammen, og når det føles som om jeg har gitt deg ansvaret.
Ville du likt å forme kvelden rundt noe du faktisk har lyst til? Eller er «onsdag, burger, jeg ordner det» det mest romantiske du kan høre etter en lang uke?
