I starten virker mennene jeg dater, begeistret for livet mitt. De elsker å gå på tur. De har lenge hatt lyst til å slutte å spise kjøtt. Foredragene på et lokalt arrangementssted høres kjempespennende ut. Maten jeg liker, er akkurat den de vil spise. Uansett hva jeg foreslår, vil de være med.
En stund er det lett å lage planer. De viser initiativ og virker glade for å ha møtt meg. Ofte er de sikrere på meg enn jeg er på forholdet. Jeg holder fortsatt på å bli kjent med dem, mens de allerede forteller ivrig om alt vi har til felles.
Så går det to–tre måneder, og engasjementet dabber av. Deretter gjør de det slutt. Det har skjedd ofte nok til at jeg har begynt å lure på all denne enigheten i starten.
Jeg mistenker at noen av dem sier at de deler interessene mine, uten egentlig å gjøre det. Det kan jeg selvfølgelig ikke vite sikkert. Men skiftet er vanskelig å forstå når alt jeg foreslo, hørtes så fristende ut bare noen uker tidligere.
Jeg stiller spørsmål også. Jeg vil vite hva de liker, hva de velger å gjøre på egen hånd, og hvordan en god dag ser ut for dem. Jeg ønsker jo å bli kjent med personen. Likevel ender jeg stadig med å lure på hvor mye jeg egentlig har fått se av ham.
Kanskje de er tiltrukket av meg og liker valgene mine, uten at vi har en dypere forbindelse. Kanskje flere ting spiller inn. Jeg vil ikke begynne å mistenke enhver som blir begeistret for noe jeg foreslår, men mønsteret er vanskelig å overse.
Det med turer er et godt eksempel. Det betyr noe for meg å dele den interessen, fordi jeg faktisk bruker fritiden min på det. Det er ikke bare noe hyggelig å snakke om på en date. Før jeg begynner å se for meg at vi skal gå mye sammen, vil jeg gjerne vite om han liker det.
Er dette vanlig? Hvordan finner andre ut om den første begeistringen bygger på en ekte felles interesse? Når en mann sier at han elsker å gå på tur, vil jeg gjerne kunne tro at vi mener det samme.
