I det siste har jeg stadig sett på rekkehus til salgs nær familien min og forestilt meg hvordan det ville være å bo alene. Hvor skulle bøkene stå? Hvilken farge ville jeg malt det lille rommet? Og hvor skulle alt katteutstyret få plass? Jeg har ikke bestemt meg for å flytte. Men det har blitt en daglig fantasi som gir meg et lite pusterom.
Jeg er 35, mannen min er 34, og vi har vært gift i 13 år. Vi giftet oss før vi var ferdige på college, etter å ha vært en del av en svært streng religiøs gruppe. Vi gikk fra å bo med familiene våre til å studere og så gifte oss. Det var først etter bryllupet jeg virkelig ble kjent med ham som kjæreste – også på det intime planet. Siden har vi begge forlatt religionen, og jeg har lært mye om meg selv. Blant annet har jeg forstått at jeg er bifil.
Mannen min godtar meg fullt ut. Likevel kjenner jeg iblant på en sterk anger over at jeg aldri fikk utforske den siden av meg selv. Han var min første og eneste kjæreste. Jeg ønsker ikke et åpent forhold, og det gjør ikke han heller. Men jeg lurer av og til på hvordan livet kunne sett ut hvis jeg hadde hatt mer tid til å finne ut av hvem jeg var før jeg slo meg til ro.
Jeg har også hatt lite kontakt med svigerfamilien i over et år. Nå deltar jeg bare på de store familiehøytidene. Det har vært en omstilling: De bor mindre enn ti minutter unna, og før var vi svært avhengige av foreldrene hans økonomisk. Med høytidene rett rundt hjørnet gruer jeg meg til å måtte være sammen med dem.
Det er også derfor jeg har begynt å lete etter rekkehus nærmere familien min. Jeg ser for meg hvordan jeg ville innredet dem, hvor jeg skulle satt bøkene, hvilken farge jeg ville malt et rom, og hvor alt katteutstyret skulle stå. I fantasien er hjemmet mitt, og jeg bestemmer selv hva som skjer videre.
Det har blitt en daglig vane. Jeg vet at det å drømme seg bort mens jeg blar gjennom boligannonser ikke er en plan. Men akkurat nå er det overraskende beroligende å se på disse søte rekkehusene og forestille meg at jeg bor alene i ett av dem.
